Å jobbe i barnehage er en jobb som krevde mye av oss allerede før vi sto overfor en pandemi. Men det siste året har mye forandret seg. Stemningen på jobb er kanskje som den pleier. Men det er fordi vi opprettholder fasaden for barna.
Når jeg snakker med ansatte alene, er stemningen en litt annen.
For alle jeg har snakket med forteller om de samme følelsene som jeg sitter inne med. Det er dager vi går hjem og gråter. Ikke fordi vi har det dårlig på jobb, eller ikke er enige i det røde nivået, men fordi det samfunnet forventer av oss i denne tiden blir for mye.
For i barnehagene blir vi forventet å møte opp uten noen som helst form for beskyttelse. Der ansatte på sykehus, bussjåfører og ansatte i butikker kan beskytte seg med ting som avstand, munnbind og visir, får vi en vaskeklut og Antibac. Og det føles så nytteløst når jeg fort får både blod, snørr og tårer på meg i løpet av en arbeidsdag.
[ En tredel av koronasmittede barn i Oslo smittet i barnehage eller skole ]
For ikke å snakke om de gangene barna har hostet på meg, nyst eller sprutet spytt på meg mens de snakker.
En venninne spurte meg nylig om hva forskjellen på rødt nivå og gult nivå egentlig ville si i praksis. Svaret mitt var at jeg hadde 12 nærkontakter istedenfor 18. Men det er ikke alt det betyr. Det betyr at vi står alene med hele barnegruppen i en time til sammen hver dag, for at vi skal klare å ta pauser.
Det betyr at dersom en av oss blir syke, og vi må bruke vikar, så kan vi pent glemme pause den dagen. Og tro meg når jeg sier at det ikke blir lite vikarbruk når man må være hjemme ved det minste tegn til symptomer.
Det betyr sårbarhet. For det er ikke mye som skal til for at en hel kohort blir stengt i flere dager.
Når vi fikk vite at barnehagene kanskje skulle stenge fikk jeg ett håp om at vi også skulle bli beskyttet i noen grad. Men det ble vi ikke. Alle jeg har snakket med mener at barnehagene burde vært stengt. For lenge siden. Vi føler oss utrygge, og opplever at smitten kommer nærmere og nærmere. For mens det før var noe som var ute i samfunnet, så har vi kommet til et punkt der alle kjenner noen som har vært i karantene, hatt sykdommen eller måttet i karantene selv. Det er skummelt, og vi er alle redde for både å dra med smitte hjem fra jobb, eller plutselig være smittekilden selv, uten å være klar over det.
[ Skal du ut av Oslo i påsken? Dette er rådene fra helsebyråden ]
Jeg tar meg selv i å til stadighet lukte på kaffepulver. Bare for å være litt tryggere. For å dobbeltsjekke at ikke luktesansen er borte.
Som en ung voksen i slutten av 20-årene, med en fast stilling i Oslo kommune, har jeg på mange måter hele tiden tenkt at jeg ikke har noen rett til å klage. Det er tross alt grupper som har hatt det verre enn oss. Men bare fordi andre har det verre betyr det ikke at vi har det bra.
Vi føler oss glemt. Eller i enda større grad, ofret. Og det tynger på meg.
Selv når jeg kan er jeg redd for å møte familie og venner. For er det en som kan være potensiell smittekilde så er det meg, med 12 barn rundt meg hver dag. Jeg henger sammen så vidt det er, men merker at veien til psykisk syk blir kortere og kortere. Og ved hver pressekonferanse med innstramninger, dør flammen inni meg litt mer. Håpet blir mer og mer borte.