Debatt

Føde flest mulig?

Tida for høye fødselstall er over. Målet bør ikke være at det fødes flest mulig barn, men at alle kan få de barna de ønsker seg.

Dette er et debattinnlegg som gir uttrykk for skribentens holdninger og meninger. Du kan sende inn debattinnlegg til debatt@dagsavisen.no.

Aldri før har det blitt født færre barn per kvinne i Norge.

Fødselstallene har stupt siden 2010, hvor kvinner i snitt fikk to barn, til at de nå får 1,48 barn i snitt dersom utviklingen fortsetter som i 2020. I perspektivmeldingen 2021 utrykker politikerne bekymring for at vi ikke vil klare å finansiere fremtidens velferdsordninger, og at vi ikke har nok folk som kan bidra til fellesskapet gjennom arbeid og skatter.

Statsminister Erna Solberg har derfor bedt nordmenn om å få flere barn.

Dette bør ikke gjøres til en kamp mellom generasjoner ved å dytte ansvaret for den langsiktige bæreevnen til velferdsstaten over på de unge. Når den foreslåtte løsningen er at de unge må få flere barn, indikerer man at nedgangen i fødselsratene først og fremst handler om vilje, eller uvilje, til å få barn.

Det tas hverken hensyn til forutsetningene for eller preferansene blant dagens og kommende yngre generasjoner. Som samfunn bør ikke målet være at det fødes flest mulig barn, men at alle kvinner og menn kan få de barna de ønsker seg. Selv om det betyr at vi som samfunn må innrette oss med lavere fødselstall enn de vi har vært vant til.

Det er verdt å løfte blikket utover Norges grenser.

Ser man på utviklingen i Europa har land som hadde de høyeste fødselstallene i 2010, også hatt den sterkeste nedgangen det siste tiåret. Ved siden av Norge gjelder dette for de andre nordiske landene, samt Belgia, Nederland og England. Også i USA ser vi en lignende utvikling.

Noen land, som Tyskland, har i de siste årene innført en mer moderne familiepolitikk med utgangspunkt i ordninger kjent fra de nordiske landene, og har deretter opplevd en viss økning i fødselstallene. Vi tror fortsatt vår familiepolitikk har bidratt til de forholdsvis høye fødselstallene i Norge og de andre nordiske land fram til 2010. Samtidig må vi erkjenne at familiepolitikken ikke kan løse alt, siden beslutningen om å få barn påvirkes av en rekke andre forhold.

For det første tyder vår forskning på at det å være i jobb spiller en viktig rolle for avgjørelsen om å få barn i Norge. De som står utenfor arbeidslivet opplever større økonomisk usikkerhet knyttet til hvorvidt de vil kunne forsørge seg selv og en fremtidig familie.

Når man er usikker utsetter man ofte beslutninger.

I tråd med dette har vi sett at gjennomsnittsalderen for når kvinner og menn får sitt første barn har økt i Norge. En vanskelig eller forsinket inngang i arbeidslivet kan også sette andre viktige steg på vent. I en tid med et svært krevende boligmarked kan det være at flere blir boende lenger i foreldrehjemmet og flere unge par utsetter å flytte sammen. Nye tall fra SSB tyder på at andelen unge voksne som ikke lever i et samliv har økt i de siste årene.

For det andre kan dagens unge ha andre framtidsplaner og ønsker enn tidligere generasjoner. Vi vet ikke om de som venter med å bli mødre eller fedre i dag, vil ende opp med å få omtrent like mange barn som generasjonene før dem. I Finland har man observert en nedgang i hvor mange barn unge voksne ønsker seg. Også andelen som ikke vil ha barn har økt. Vi jobber for tiden med en undersøkelse for å se om dette også er tilfelle i Norge.

For det tredje kan fødselstallene være en respons på en slags fremtidspessimisme eller global depresjon med økt usikkerhet knyttet økonomi, klima og politiske konflikter. Globaliseringen har gjort verden mer sammenvevd enn tidligere, og med nye teknologiske løsninger forholder vi oss i langt større grad til hendelser og tilstander fra andre land enn vårt eget.

Nedgangen i fødselstallene startet i kjølvannet av finanskrisen i 2008, til tross for at utslagene av krisen var forholdsvis svake i Norge. Men, om folk i større grad har blitt klar over at vår velferd og økonomi avhenger av hva som foregår i andre deler av verden, kan større usikkerhet om utviklingen i verdensøkonomi og andre globale forhold påvirke folks beslutninger om å få barn.

I tråd med dette forventer vi også en ekstra nedgang i fødselstallene som en følge av koronapandemien.

Utbruddet av pandemien og konsekvensene det har for samfunnet og enkeltindividet, har ført til at mange nå er mer usikre på hvordan fremtiden vil bli. Men allerede nå har pandemien hatt flerfoldige konsekvenser for veldig manges hverdagsliv, i form av permitteringer, oppsigelser og usikkerhet rundt hvor lenge man vil ha jobben sin.

Først i 2022 vil vi kunne se de første konsekvensene av pandemien for fødselstallene. Hvorvidt pandemien også vil ha langvarige negative effekter på familieplanene til dagens unge, avhenger av hvor raskt arbeidsmarkedet og økonomien i Norge og verden friskmeldes.

Mer fra: Debatt