Forrige uke var det ett år siden Norge stengte ned.
Dagen «alle» hamstret dopapir, og livene våre endret seg i løpet av noen få timer. Statsministeren snakker ikke lenger om dugnad. Nå er det krafttak og en siste bakketopp. Hvilke fem historier kommuniserte regjeringen – som gjorde at de lyktes så godt med korona-kommunikasjonen i første fase?
[ «Regjeringen Solberg står i en borgerlig tradisjon resten av samfunnet har forlatt» ]
I vår forskning har vi sett nærmere på hvordan regjeringen kommuniserte i den første fasen, da viruset var nytt og ukjent, og både myndigheter og det norske folk sto i en svært usikker situasjon.
Det var stadige referanser til at man måtte gjøre dette for de sårbare i samfunnet.
Da koronaviruset kom til Norge, måtte myndighetene ta et valg: Hvilke narrativer om situasjonen skulle de fortelle for at folk skulle bli med på strenge tiltak? Hvordan får man folk til å følge smittevernstiltak som er til gode for fellesskapet, men som legger sterke begrensninger på personers liv? Vi har studert hvilke narrativer Bent Høie, Monica Mæland og Erna Solberg benyttet i presskonferansene i mars og april 2020. I vår analyse har vi kommet fram til fem hovednarrativer som de knyttet budskapet opp mot:
1) Dugnad. Det mest aktive narrativet handler om dugnad: prosessen ble fremstilt som en kollektiv dugnad som folk måtte være med på. På pressekonferansen 12.3.20 sa Solberg: «Og i Norge så står vi sammen når det gjelder. Vi mobiliserer til dugnad og samarbeid i små og store lokalsamfunn, og nå er altså dette viktigere enn noen gang tidligere. Viruset er så smittsomt at vi ikke kan ta på hverandre, men vi skal altså ta vare på hverandre.»
[ Forskere sjokkert over sammenhengen mellom overvekt og korona-død ]
2) Nasjonalromantisk norskhet.
Det var også bruk av et narrativ om at vi som land har spesielle egenskaper til å håndtere dette sammen, at vi er fjellfolk og vant til å ta i et tak, og at folk stoler på hverandre. På pressekonferansen 19.3.20, sa Mæland: «Som statsministeren pekte på i går, så er det noe spesielt med Norge. Tilliten vi har til hverandre er kraftigere enn noe våpen og mer verdifullt enn noe oljefond. Og regjeringens løfte til befolkningen er at vi skal ikke ta den tilliten for gitt.»
3) Solidaritet med de sårbare.
Det var stadige referanser til at man måtte gjøre dette for de sårbare i samfunnet. Mæland sa på pressekonferansen, 20.3.20: «Den viktigste jobben vår nå er fortsatt å bekjempe smitte og da må vi alle delta i den dugnaden – det handler om å ta vare på de aller mest sårbare av oss.»
4) Troverdig ledelse.
Det var også referanser tilbake til regjeringens egen ledelse av denne prosessen – at befolkningen skulle føle de var i trygge hender. Høie sa på pressekonferansen 12.3.20: «Grepene vi tar kan skape frykt hos noen. Jeg håper at det óg vil skape trygghet hos de fleste. For befolkningen kan føle seg trygge på at vi tar de grepene som trengs for å hindre smittespredning og sikre at de som blir alvorlig syke óg skal få god helsehjelp når de trenger det.»
[ – Man trenger ikke forstå hverandre hundre prosent. Jeg tror det er umulig ]
5) Et farlig virus.
I økende grad ble det også understreket at viruset var farlig for alle, selv om det i starten ble presentert som farlig for de sårbare. Erna understreket alvoret på pressekonferansen 13.3.20: «I går fikk vi vårt første dødsfall. Mine tanker går til familien og de pårørende. Men dessverre, så kommer det nok til å bli flere. Dette viser også alvoret i situasjonen.»
Nå, ett år etter, snakker regjeringen ikke lenger om dugnad.
Men enkeltpersoner har også sine egne, personlige narrativer, som kan påvirkes eller trekke på myndighetenes narrativer (eller opponere mot disse).
I vår analyse av 16 dybdeintervjuer i samme periode var det i stor grad overlapp mellom intervjudeltakerne og regjeringen, særlig på tre av regjeringens narrativer: Deltakerne snakket også om situasjonen som en kollektiv dugnad alle nå var en del av; de snakket om at de fulgte tiltak i solidaritet med personer i risikogruppene, og om betydningen av den troverdige ledelsen, der de satte pris på at regjeringen var ærlige om sine usikkerheter, og at de hadde tatt kraftige grep.
En deltaker sa: «Jeg synes i hvert fall det har vært veldig betryggende at vi har turt å gå hardt ut fra start.»
[ «Jeg trodde ikke jeg var noen klemmer, men jeg er jo det» ]
Samlet vitner disse fem narrativene fra regjeringen om en tilnærming som tar utgangspunkt i en balansegang på tre dimensjoner. Den første er balansen mellom håp og frykt. Petersen (2020) snakker om «optimistisk engstelse», hvor borgere må være engstelige nok til å ta myndighetenes anbefalinger på alvor, men optimistiske nok til å føle at deres handlinger utgjør en forskjell – og dermed være motivert til å handle.
Den andre er balansen mellom frihet og restriksjoner, og den siste mellom individualisme og solidaritet. Nå, ett år etter, snakker regjeringen ikke lenger om dugnad. Nå snakker de om krafttak, om den siste bakketopp og lignende. Selv om narrativene regjeringen benytter endrer seg, så vil balansen mellom de tre dimensjonene være det viktigste for å lykkes i korona-kommunikasjonen fremover og for å få oss opp den siste bakken.