«Du kommer til å savne dette stedet», sa onkel til meg da han vinket meg av gårde fra busstasjonen. Lite visste jeg om hvor rett han skulle få.
Jeg husker at jeg var veldig begeistret, som en hvilken som helst tjueåring ville vært. Ordene fra min onkel tenkte jeg ikke så mye over. Jeg skulle tross alt bare dra tilbake til mitt opprinnelige hjemland, Libanon, og selvfølgelig var planen at jeg regelmessig skulle besøke familien min som fremdeles skulle bo i Aleppo.
Nå, ti år sener, tenker jeg nesten hver dag på det onkelen min sa til meg.
Moren min, som er fra Syria, og søsknene mine kom seg ut av Aleppo etter de første bombingene i 2012, men faren min bestemte seg for å bli. Han sovnet stille inn i sitt hjem i Aleppo to år senere. Han var alene.
Jeg ble alltid presentert som «aleppoen», i en tone som skulle tilsi at det var noe å skamme seg over.
Jeg er altså en libaneser som har bodd to tredjedeler av livet mitt i Syria. Selv om det begynner å bli en stund siden, føler jeg fremdeles på tilknytningen til landet. Jeg vokste opp der, og gikk både på skole og universitet i Aleppo. Byen som nå er ruinert av den grusomme krigen. Titusenvis av barn er drept og skadd i hele landet. Millioner av mennesker har fått røttene sine revet opp og livene ødelagt. Ikke engang den minste landsby har blitt skånet for blodbadet og ødeleggelsene.
I Libanon skjønte jeg fort at innbyggerne der ikke var like begeistret som meg over at jeg hadde kommet tilbake. Jeg ble alltid presentert som «aleppoen», i en tone som skulle tilsi at det var noe å skamme seg over. Jeg begynte å kjenne på en stor identitetskløft.
Jeg forstod at jeg hadde en jobb å gjøre for å bli integrert og passe inn i mitt eget land.
[ Tror det vil bli som et vanlig forkjølelsesvirus etter hvert ]
Det slår meg når jeg møter syriske barn som har flyktet, de bor i telt, de trasker barfot i gjørma, de har ikke klær som egner seg til å holde dem varme, kommer de noen gang kommer til å kjenne at de faktisk hører hjemme et sted?
En ny rapport fra Redd Barna viser at barna føler de mister tilknytningen til Syria, hjemlandet sitt. Samtidig sliter de også med å føle en tilknytning til sitt nye land, Libanon. Bare 29 prosent av de syriske barna i Libanon ønsker å returnere til Syria. Tallene er enda lavere for de som bor i andre land. Bare 9 prosent av de som bor i Tyrkia og 3 prosent av de som er i Jordan ønsker å dra tilbake til Syria.
Identitet er veldig viktig for enhver syrisk familie, og med det som bakteppe forteller disse tallene mye.
Noe jeg ofte hører er: «Det vil alltid være et Syria for oss»
Det er veldig naturlig at syriske barn ikke føler at de hører hjemme i det som er en krigssone. Et hjem skal ikke være et sted hvor en bombe plutselig kan gå av, hvor det ikke er noen skole å gå på, hvor det ikke er nok å spise, hvor det ikke finnes sykehus som kan behandle deg, og hvor du ikke får bestemme over eget liv.
En stor andel av det libanesiske folk har generøst åpnet sine hjem for syrere som flykter fra en brutal krig. Men flyktninger har vært, og ses fremdeles på som en byrde. Syriske barn mobbes i dag på skolen for aksenten sin, akkurat som jeg ble da jeg brukte syriske ord og uttrykk. Uansett hvor jeg var, fikk syrere skylden for hva det måtte være – enten det var økonomisk kollaps, dårlig internett, strømkutt eller utilstrekkelige forsyninger av hvete.
Tilfeldighetene ville det slik at tiårsmarkeringen av krigens start i Syria sammenfaller med femårsdagen for min jobb i Redd Barna. Mine egne erfaringer gjorde at jeg ønsket å arbeide med å endre måten folk ser på flyktninger på. For det finnes mange familier som min, som er separert og spredt rundt både i og utenfor Syria – og det på grunn av en konflikt de selv ikke har bidratt til.
[ «Skolen er en oppskrift på å gjøre mennesker ulykkelige» ]
De siste fem årene har jobben min vært å løfte frem stemmene deres.
For at verden skal få høre hva barna i Syria, Libanon og andre steder har å si. Noe jeg ofte hører er: «Det vil alltid være et Syria for oss». Om det bare forblir som et minne som overføres fra en generasjon til den neste, vet ingen. Men uansett hvor i verden de befinner seg, så fortjener syriske barn å leve i fred og sikkerhet. At de får gå på skole og kan ha håp om fremtiden. Vertsland som Libanon må fortsette å vise den rausheten de har vist overfor sårbare mennesker det siste tiåret, slik at flyktningbarn kan leve uten å bekymre seg for morgendagen.