Debatt

Et svik mot studentene

Èn ting er tydelig under pandemien. Regjeringen satser ikke på fremtiden.

Dette er et debattinnlegg som gir uttrykk for skribentens holdninger og meninger. Du kan sende inn debattinnlegg til debatt@dagsavisen.no.

Vi studenter representerer 5,9 prosent av befolkningen. Av alle krisepakkene som har blitt delt ut har vi mottatt 0,55 prosent av midlene.

Det er 0,55 prosent av 363 milliarder.

Vi skal altså tilbakebetale 65 prosent av vår egen krisepakke. Dette lånet som skal kompensere for all inntekt og feriepenger vi har tapt under pandemien. Som arbeidstakere mister vi ikke bare inntekt; vi mister en stabil økonomi og sikkerheten vår.

Er det så urimelig av oss å forvente kompensasjon for tapt inntekt, en krisepakke som faktisk sørger for inntektssikring? Hvorfor ender jeg opp med å føle meg svikta av staten? For å ha trodd at det å være arbeidstaker og skattebetaler skulle gjøre meg kvalifisert til velferdsstaten Norge?

Ville en arbeidstaker godtatt lån istedenfor dagpenger? Høres 26,000 kroner fordelt på 10 måneder tilstrekkelig ut?

Jeg skal holde kjeft når Henrik Asheim begynner å leve på 8421 kroner i måneden.

—  

Jeg kan med sikkerhet si at jeg ikke er den eneste studenten som sliter økonomisk for tida. Denne krisepakka vi nå «får» kommer altfor, altfor sent. Den vil også gjøre oss enda mer gjeldstynget enn før. Når en undersøkelse fra SSB i 2018 viser at syv av ti studenter må jobbe ved siden av studiene for å klare seg, burde staten innse at Lånekassen faktisk ikke er en inntektssikring for oss - det er et tilskudd som gjør at vi slipper å jobbe heltid ved siden av studiene. Det gjør definitivt studiehverdagen enklere, men vi klarer oss ikke på det beløpet alene.

Realiteten for studenter nå er et leiemarked med svært høye priser. For mange vil det si at nesten hele beløpet vi mottar fra Lånekassen går til å dekke husleien hver måned. Nasjonalt er gjennomsnittsprisen for leie av ett rom 7890 kroner i måneden - da sitter vi igjen med 531 kroner. Til og med studentboligene til SiO - som skal være et alternativ til det private markedet - svikter prismessig.

Så mye som en av seks studentboliger i Oslo koster mer enn det månedlige beløpet fra Lånekassen. Har dere regnet med dette i krisepakken, Asheim?

Denne pandemien har vist at vi har en regjering som prioriterer profitt fremfor velferd. De stiller utallige krav til NAV-mottakere, men når bedriftene trenger krisehjelp får de det bevilget uten at staten engang krever utbyttestopp. Etter at den siste krisepakken ble vedtatt hadde fem selskaper fått til sammen 4,1 milliarder i støtte. Disse fem selskapene hadde betalt inn 333 milliarder i skatt fra 2015 til 2019. De har altså fått 420 prosent av det de har betalt i skatt i krisestøtte. For min del var dette tallet på 18,4 prosent.

For å presisere - jeg betaler gledelig skatt, men jeg skulle ønske at skalaen tippet mer i velferdens favør.

Nå er jeg dritt lei av å være sinna. Dritt lei av en stat som påstår at de skal ta vare på de unge. Dritt lei av den skjeve fordelingen. På toppen av det hele har regjeringen vedtatt en krisepakke som gir utleiefirmaer støtte for tapt leieinntekt - samtidig som studenter ikke har penger nok til å betale husleia. Hvor er logikken i denne fordelingen?

Jeg skal holde kjeft når Henrik Asheim begynner å leve på 8421 kroner i måneden. Jeg tviler på at det skjer med det første.

Mer fra: Debatt