Aslak Sira Myhre skriver i Dagsavisen 11. februar at Oslo opptrer som en «godseier» for Maridalen - på linje med gamle dagers storbønder med leilendinger. Det står i sterk kontrast til virkeligheten.
[ Gerd er 72 år og vil at dattera skal overta gården. Men Oslo kommune nekter (+) ]
De frivillige forpakteravtalene er inngått under svært gunstige betingelser:
- Kommunen dekker alt ytre vedlikehold, og har brukt millioner på ta igjen vedlikeholdsetterslep. Større innvendig renovering betaler kommunen etter avtale. Kommunen har ingen inntekter på gårdene, men millioner i utgifter per år.
- Inntektene fra driften beholder bøndene selv – og nesten alle bøndene har i tillegg inntekter fra annet arbeid. Nærheten til byen er gunstig for å kombinere jobb og landbruk
- Leieprisen er svært lav. Nivået har ikke vært justert siden 2005, og leien ligger på ca. 2500,- og 5000,- per måned. Dette er lavere enn leien for en kommunal sosialbolig, og langt under normal markedsleie.
Myhre mener at bøndene blir «jaga fra gård og grunn». Det er kategorisk feil.
Byrådet har strukket seg langt for at dagens forpaktere skal få bli der så lenge de vil. Kontraktene skal kun lyses ut når noen av forpakterne ikke lenger kan eller ønsker å drive gården. Barna til dagens forpaktere får også soleklare fortrinn ved utlysning ved at det vektlegges erfaring fra “liknende rammebetingelser” – slike som at Maridalen er et landskapsvernområde innenfor markagrensen ved et drikkevann. Ingen blir jaget vekk. Forpakterne er likevel ikke fornøyde, krever arverett for sine barn.
Det stilles selvsagt krav om agronomutdanning for å kunne forpakte der. Men det finnes mange kvalifiserte som kunne ønske seg muligheten.
Oslo kommune mottar ofte forespørsler fra folk som kunne tenke seg å drive byens gårdsbruk i Maridalen. Til nå har Oslo kommune vært disse svar skyldig: Når leiekontraktene har gått ut har de blitt fornyet uten utlysning, og gått i arv.
Tilfeldigheter, som manglende arvinger, har likevel gjort at nye forpaktere har kommet til. Lederen av forpakterlaget, var selv heldig og kom inn som forpakter for ca. 15 år siden.
Jeg har stor forståelse for at alle forpakterne ønsker å kunne gi gårdene videre til sine barn. Men gårdene er ikke i privat eie. Det er Oslos innbyggeres eiendom. Dagens praksis – hvor kontrakter har gått i arv – kan også være i strid med likebehandlingsprinsippet og kommunens etiske regler. Og i strid med det som regnes som god offentlig forvaltning i dag.
Spørsmålet er om noen få bønder i Maridalen skal få formalisert en evig rett til fellesskapets grunn i et verdifullt og sårbart område.
[ Rødt vil ha avklaring for Maridals-bøndene før saken går tilbake til byrådet: – En skandale ]
Det forundrer meg at en tidligere Rødt-politiker tar til orde for å skape en slik “adel” i Maridalen. Det vil stille forpakterne i Maridalen i en nasjonal særklasse. Fremfor å gi kontraktene i arv, har derfor byrådet ment at disse legges åpent ut i slike tilfeller slik at alle kan søke. Men de skal altså ikke ut på anbud.
Byrådet har nå varslet at de ønsker å gjøre en ny og nærmere vurdering av saken. Det er fornuftig.
Det gir oss politikere en anledning til å løfte blikket og spørre oss hvordan disse verdifulle og bynære landbruksarealene kan komme Oslos befolkning mest til gode. Hva kan disse gårdene være for byen?
Kan de bli mer tilgjengelige og bidra til opplæring og kunnskap om landbruk? Andelslandbruk, parseller eller markedshager med lokalt salg via REKO-ringer, abonnementskasser, eller direkteleveranser til restauranter er eksempler på driftsformer som kan løftes fram.
Men det viktigste spørsmålet vi som politikere må stille oss er hvordan vi forvalter våre felles ressurser til det beste for alle.
Gårdene i Maridalen kan bli et utstillingsvindu for framtidens landbruk til glede for hele Oslo, samtidig som vi sikrer vårt verdifulle drikkevann. Da er det bra at Byrådet nå tar en ny runde. Slik at både de dyktige forpakterne i Maridalen og Oslo kommune slipper mer usikkerhet.