Debatt

Mange barn er avhengig av at voksne tar ansvar

Meldinger til barnevernstjenesten er nødvendig for å avdekke og hindre omsorgssvikt.

Divisjonsdirektør i Bufdir Anders Henriksen.
Dette er et debattinnlegg som gir uttrykk for skribentens holdninger og meninger. Du kan sende inn debattinnlegg til debatt@dagsavisen.no.

Benthe Onstad, Mette Sønderskov og Terje Ødegaard, alle ansatt ved Høyskolen i innlandet, skriver i et innlegg i Dagsavisen 1. mars at Bufdir har et manglende fokus på konsekvensene av feilaktige bekymringsmeldinger. Artikkelforfatterne reagerer på kommunikasjon fra Bufdir, der vi forklarer hvordan barnevernet kan hjelpe og hvor man kan henvende seg hvis man er bekymret for et barn.

De ser dette i sammenheng med at tilliten til barnevernet etter deres vurdering er sjokkerende lav. Forfatterne har i tidligere uttalelser også vært opptatt av at det stadig sendes bekymringsmeldinger fra offentlige ansatte til barnevernet uten grunn.

Denne virkeligheten kjenner ikke Bufdir seg igjen i.

Bufdirs undersøkelser (Sentio) viser at over halvparten av befolkningen, 56 prosent, har et godt eller meget godt inntrykk av det norske barnevernet. Tilsvarende tall i 2017 var 43 prosent, og tilliten har økt jevnt de siste årene. En studie fra Universitetet i Bergen i 2020 viser også at 60 prosent har stor eller ganske stor tillit til barnevernet. Dette er viktig og positivt for barn i Norge som har en vanskelig omsorgssituasjon. Forfatternes påstand om at tilliten til norsk barnevern er «sjokkerende lav» er vanskelig å forstå.

Det finnes selvfølgelig tilfeller der det ikke var grunnlag for å sende bekymringsmelding til barnevernet.

Alvorlig omsorgssvikt omfatter mer enn vold og overgrep.

Det finnes også eksempler på at andre velferdstjenester melder fra til barnevernstjenesten når utfordringer burde vært løst innen egen sektor, eller ved å først gi råd til familien om selv å ta kontakt med velferdstjenester som kan hjelpe.

Det er ikke greit, og det kan være belastende for de som opplever dette. Samtidig finnes utallige eksempler på barn som ikke får nødvendig hjelp til rett tid fordi voksne har forholdt seg passive. Landsforeningen for barnevernsbarn har også gjentatte ganger påpekt at barnevernet ofte kommer for sent inn i livet til barn som trenger hjelp.

Det er en stemme det bør lyttes til.

Det er som forfatterne peker på viktig å skille mellom privatpersoner og offentlige ansattes plikt og mulighet til å melde bekymring for et barn. Mens privatpersoner står fritt til å kontakte barnevernet, må offentlig ansatte forholde seg til sin taushetsplikt. Det må være grunn til å tro at barnet lever i en omsorgssituasjon med alvorlige mangler. Det er imidlertid ikke slik som forfatterne hevder at melder må vurdere om bekymringen «kan gi grunnlag for å gripe inn i foreldremyndigheten».

Det er heller ikke et krav at den som gir opplysninger er sikre på at situasjonen er så alvorlig som antatt, men det må foreligge noe mer enn en vag mistanke og det må foreligge et konkret grunnlag for bekymringen. I den nyetablerte portalen for bekymringsmeldinger har Bufdir også gitt konkret veiledning for terskelen for offentlige ansattes meldeplikt.

Privatpersoner står som nevnt fritt til å melde fra til barnevernstjenesten når man er bekymret for et barn.

Det kan synes som forfatterne tenker at barnevernstjenesten derfor kontaktes om bagateller og at Bufdir bør advare mot dette. Dette er ikke en bekymring vi deler. De fleste som melder bekymring for et barn opplever det som noe belastende og ubehagelig å gjøre. Når man allikevel velger å si i fra så handler dette om et ønske om at barnet skal få hjelp. Det er positivt og viktig for mange barn.

Det er en skjønnsmessig vurdering hvor grensen for meldeplikten går, men alvorlig omsorgssvikt omfatter mer enn vold og overgrep. I mange tilfeller er det vanskelig å avgjøre om en konkret bekymring gir grunn til å tro at barnet er utsatt for alvorlig omsorgssvikt, eller om det er tegn på mindre alvorlige mangler i omsorgen.

Meldeplikten for offentlige ansatte må praktiseres på en måte som sikrer at taushetsplikten ikke brytes og som en hovedregel bør det være en dialog med foreldrene og barnet. Samtidig må det ikke etableres en praksis hvor offentlig ansatte legger terskelen for høyt.

Det er med andre ord en hårfin balansegang.

Erfaringer fra brukerorganisasjoner og hjelpetelefoner indikerer at flere barn, unge og familier har det vanskeligere hjemme nå enn før pandemien, og vi er bekymret for om dette fanges opp av hjelpeapparatet når flere arenaer er stengt og belastningene for mange familier er store.

Bufdir har ingen betenkeligheter med å oppfordre privatpersoner som er bekymret for omsorgssituasjonen til et barn om å bidra til at barnet og familien får hjelp. Offentlige meldere må på sin side gjøre en grundig vurdering av meldeplikten.

I en vanskelig situasjon med pandemi og nasjonal nedstengning av samfunnet er dette viktigere enn noen gang.

Mer fra: Debatt