Debatt

Manglende interesse for egne feilgrep

Når er en melding til barnevernet en god ting?

I Bufdirs informasjonsarbeid er risikoen for å påføre en familie skade ved grunnløse meldinger knapt merkbar, skriver kronikkforfatterne. Illustrasjonsfoto: iStock
Dette er et debattinnlegg som gir uttrykk for skribentens holdninger og meninger. Du kan sende inn debattinnlegg til debatt@dagsavisen.no.

De fleste vil ønske at barnevernet griper inn når det blir kjent med at et barn lever med alvorlig omsorgssvikt, vold eller overgrep. Men vi ønsker også et barnevern som ikke utsetter barn og familier for den store belastningen grunnløse eller usanne meldinger påfører.

Les også: Kraftig økning i voldssaker mot barn under pandemien: – Det er grusomme tall

I det siste kan det se ut til at Barne-, ungdoms- og familiedirektoratet (Bufdir) har stirret seg blind på det ene hensynet, mens det andre er kommet i bakgrunnen. Bufdir framstiller det som ønskelig å få flest mulig meldinger, uten hensyn til om det er de riktige meldingene som sendes til barnevernet:

I Bufdirs informasjonsarbeid er risikoen for å påføre en familie skade ved grunnløse meldinger knapt merkbar.

Bufdir averterer nå sine tjenester i annonser som ensidig vektlegger det ene hensynet. Bufdir har også fått utført en undersøkelse som «viser økende tillit til barnevernet i befolkningen». 56 prosent av de telefonintervjuede har «ganske stor eller stor tillit». Tallet er selvsagt sjokkerende lavt.

Et stort flertall av respondentene i undersøkelsen oppgir også at de ikke selv har vært i kontakt med barnevernet.

Les også: Advarer politikerne: De sårbare barna er ikke bare et koronaproblem

Økningen i antall meldinger til barnevernet kan tyde på at norske barns omsorgssituasjon er blitt vesentlig dårligere over tid. Antallet økte fra 37.270 i 2008 til 57.988 meldinger i 2019. Dette ville være en sterkt negativ utvikling.

Men økningen kan også bero på svak forståelse av loven blant personer med plikt til å melde. Riksmedia har satt lys på nettopp dette temaet de siste ukene. Flere nyhetssaker viser at mange foreldre meldes til barnevernet på sviktende eller uriktig grunnlag.

Befolkningen er grovt sett delt i to kategorier når det gjelder muligheter til å sende melding til barnevernet: Offentlig ansatte og profesjonsutøvere med yrkesmessig taushetsplikt – og alle oss andre.

Å melde til barnevernet er en lovpålagt plikt for dem som gjennom arbeid i barnehage, skole, helsevesen osv. finner grunn til å tro at et barn lever i en særskilt alvorlig situasjon med omsorgssvikt.

Å forsømme å melde i slike tilfeller er et lovbrudd.

Loven stiller med hensikt strenge krav til at offentlig ansatte gjør grundige vurderinger før en melding sendes: For å melde må hun ha konkrete holdepunkter som gir grunn til å tro at situasjonen for barnet er så uholdbar at den kan gi grunnlag for et inngrep i foreldremyndigheten.

For når barnevernet mottar meldingen, skal det kunne forutsette at meldingen er uttrykk for et kompetent og veloverveid skjønn fra en fagperson som kjenner barnet og familien.

En rekke andre hjelpetilbud til barn og familier i krevende situasjoner bør også vurderes.

Les også: «Pandemien viser seg som den ultimate stresstest for et til dels utskjelt norsk barnevern»

Ofte kan man trenge hjelp fra PPT, Nav, BUP, helsestasjon eller andre offentlige tjenester. Om man mistenker at utfordringene er knyttet til omsorgssituasjonen i hjemmet, kan barnevernet være riktig instans. I slike tilfeller dreier det seg ikke om en «melding til barnevernet», men om et frivillig tilbud om hjelp.

For alle oss andre gjelder at vi har anledning til å sende melding til barnevernet. Her stilles det ingen særskilte krav. Ansvarlige voksne vil likevel oppfatte at de bør ha en god grunn.

Men der er ingen rettslig risiko forbundet med en grunnløs melding.

Derfor er det viktig at Bufdir også kommuniserer at det å sende melding til barnevernet om et barns livssituasjon, og dermed om en familie, er en alvorlig sak – ikke bare for personer med taushetsplikt, men også for privatpersoner. Men dette er nedtonet i Bufdirs oppfordringer.

Folk flest er ikke moralske ignoranter. De skjønner at dette er et vanskelig felt. De vil også kjenne til saker der det ikke ble meldt i tide, noen ganger med tragiske konsekvenser. Barnevernet ønsker befolkningens tillit. Men man får ikke tillit til en etat som henvender seg som om man var moralsk uvitende.

For familier som rammes av grunnløse inngrep i privatlivet kan belastningen være enorm. Om dette finnes det bare kjennskap til enkelttilfeller.

Les også: Da jeg så hvordan blåveisen utviklet seg, sa jeg uoppfordret til flere at jeg hadde tryna

Det er beklagelig at Bufdir eller direktoratets politiske foresatte ikke har tatt initiativ til å undersøke slike erfaringer mer systematisk, for å fremskaffe dokumentert kunnskap om barn og familier som urettmessig meldes til barnevernet. En omdømme-undersøkelse som den omtalte gir ingen vesentlig kunnskap om dette.

En manglende interesse for egne feilgrep gir grunn til bekymring, også for etaten og profesjonen.

For den barnevernsansatte må det oppleves som en profesjonell og moralsk fiasko å belaste en familie med det inngrepet og den risikoen som en grunnløs undersøkelse medfører. For hun vil ha vært med på å framføre en uberettiget anklage om å være kommet til kort på et sentralt livsområde: Evnen til å gi god nok omsorg til egne barn. Og etaten vil ha brukt av knappe ressurser på å forfølge en ikke-sak, med tap av tillit som et hovedresultat.

Balansegangen mellom berettigede tiltak fra barnevernet og det å unngå feil er svært krevende. Denne balansen er også krevende å kommunisere.

Bufdir forsøker ikke engang.

Mer fra: Debatt