Debatt

Åpent pol, stengt helsestasjon

De aller yngste barna trenger å bli prioritert.

Dette er et debattinnlegg som gir uttrykk for skribentens holdninger og meninger. Du kan sende inn debattinnlegg til debatt@dagsavisen.no.

Det er ikke en hvilken som helst fredag. I hvert fall ikke for meg. I dag er nemlig den siste fredagen jeg jobber før jeg skal ut i foreldrepermisjon. Det hadde nok vært litt overveldende selv med de beste forutsetninger, men den pågående koronasituasjonen gir det en helt egen dimensjon.

Jeg aner ikke hva man gjør i pandemipappaperm. Jeg trodde jeg hadde ganske god kontroll på hva man gjør i en vanlig pappaperm, men alt det har gått ut av vinduet. Ingen av de vanlige møteplassene kan lenger holde åpent. Åpen barnehage? Stengt. Babysang? Stille. Babysvømming? Bassenget er tomt, kompis!

Fedre får heller ikke tildelt en barselgruppe, så det beste jeg kan gjøre er vel å surre rundt i nabolaget og håpe at min sønns naturlige sjarm og blide vesen skal fungere som samtalestarter. Men for all del, det er ikke meg det er synd på. Det er tross alt global pandemi. Jeg forstår hvorfor disse tingene er stengt.

Det jeg derimot ikke forstår er noen av de restriksjonene som gjelder for de aller minste barna og deres foreldre. Jeg synes jeg har hørt mange fine ord om å «prioritere barn og unge», men det virker av og til som man ikke begynner å telle i den gruppen før ungen kan gå på fotballtrening selv.

De fleste husker sikkert slutten av januar, da ti kommuner på Østlandet ble stengt ned etter at Nordre Follo fikk utbrudd av virusvarianten fra Storbritannia. Nedstengingen gjaldt også Vinmonopolet, og det tok ikke lang tid før media meldte om folk som hadde dratt til nabokommuner der polene fortsatt var åpne. Køene var lange og oppstandelsen var stor. Svært kort tid etterpå reverserte regjeringen beslutningen sin, og polet fikk likevel holde åpent.

Cirka samtidig som dette skjedde måtte en venninne av meg snu i døra på en koronastengt helsestasjon med sin tre uker gamle datter. Jeg kan love dere at hun ikke følte at barn og unge ble særlig prioritert, der hun gikk hjem med uforrettet sak. At hun kunne gå innom polet på veien hjem var en relativt mager trøst.

En som ikke engang kan gå innom polet er blogger og samfunnsdebattant Linn Rosenborg. Rosenborg har omtalt sin opplevelse på sykehus, en opplevelse hun i skrivende stund fortsatt er midt i. Hun venter tvillinger, og er innlagt med svangerskapskomplikasjoner. Hun er blitt forespeilet å måtte være innlagt i minst fire uker. På sykehuset har hun fått lov til å få besøk av sin samboer, men de ble inntil nylig nektet å ha med sin halvannet år gamle sønn på disse besøkene.

For meg virker dette helt uholdbart. Jeg forstår behovet for å verne om helsepersonell, men tiltakene må både være proporsjonale og fremstå fornuftige. Det sier seg selv at å nekte en så ung gutt å besøke moren sin på sykehuset krever en ekstraordinært god begrunnelse. Det er vanskelig å tro at sønnen vil utgjøre en betydelig økt smitterisiko når barnefaren som han tross alt bor sammen med uansett får lov til å besøke.

Verken min venninnes eller Rosenborgs historie er unike. Over hele landet opplever fødende og de som nettopp har født å være underlagt strenge og til dels inkonsistente tiltak. Mange har måttet føde alene. Noen har til og med opplevd at deres nyfødte barn ikke fikk være med verken far eller medmor, i tilfeller der mor har måttet få narkose i forbindelse med hastekeisersnitt.

Debatt: Jeg fødte alene

Jeg har selv vært gjennom et opphold på nyfødtintensiv under pandemien, og selv om min opplevelse langt fra er den verste er den heller ikke et eksempel på hvordan systemet bør fungere. Vi opplevde en situasjon preget av stadig endrede tiltak, og dyktig helsepersonell som gjorde sitt beste for å navigere i dem. Informasjonen var ofte mangelfull, tiltakene varierte gjerne fra avdeling til avdeling, og tidvis var det vanskelig å skjønne når og hvordan man fikk lov til å være sammen sitt nyfødte barn.

Lege og postdoktor Erle Refsum har tidligere skrevet i Dagsavisen om at fødeavdelingene bør legge mer til rette for at far og medmor kan være til stede. Hun mener den økte smitterisikoen ved dette er lav. Hun trekker også fram at far og medmor ikke bare er en tilskuer, men utgjør en ressurs. Jeg mener hun treffer på noe viktig, noe som gjerne forsvinner litt når vi snakker om smittevern. Nemlig at god helse er mer enn bare fravær av koronasmitte.

God helse krever også trygge rammer rundt fødsel og rundt barns første leveår. At fedre og medmødre får være med på fødsel, både for sin egen del og som støtte til den fødende. At nybakte foreldre kan ta med sine barn på helsestasjon. At små barn skal kunne ha samvær med foreldrene sine, selv om en av dem er innlagt på sykehus eller har gjennomgått et keisersnitt.

Å «prioritere barn og unge» er mer enn å bare åpne for fotballtreninger og fritidsaktiviteter. Det trengs også en innsats for å sørge for at de aller minste og aller mest sårbare barna ikke blir unødvendig hardt rammet.

Magnus Forsberg

Jurist og samfunnsdebattant fra Oslo. Han er ofte sint på internett. Han skriver i Dagsavisen hver fjerde uke.

Mer fra: Debatt