For første gang i mitt liv føler jeg meg virkelig diskriminert. Å være kvinne har aldri vært noe problem, og selv om diskriminering av funksjonshemmede stadig brer om seg, har det knapt rammet meg som blind. Nå elsker jeg en utlending, det er noe annet.
Grensestenginga og uvissheten gjør vondt hver dag.
Les også: Har ikke sett sin forlovede på over ett år: Krever handling fra myndighetene
Mens vi har klar dokumentasjon på en rekke regelbrudd hos bedrifter som bruker utenlandsk arbeidskraft, kan ingen legge fram tall på at kjærester og familie på besøk fra utlandet sprer mye smitte. Vi føler oss mistenkeliggjort uten grunnlag.
Onsdag snakket Monica Mæland om hvordan vi alle lever med strenge tiltak, og at siden kjæresteforhold ikke kan dokumenteres må de sette grensa der. Men ei grensestenging for kjærester er ikke som et hvilket som helst tiltak.
(Artikkelen fortsetter under videoen)
Jula i full lockdown i Tyskland var mye lettere for meg enn å studere i Tromsø nå, selv om vi har lite tiltak. Det å ikke vite om og når man kan møtes er noe ganske annet enn et vanlig avstandsforhold. Det utvikler seg til en usikkerhet som spiser opp studiemotivasjonen og evnen til å beholde roen i koronahverdagen. Jeg skal ta avsluttende eksamen i kirkemusikk til våren, men hadde jeg visst hvor skiftende reglene for kjæresters tilgang til Norge skulle bli, hadde jeg nok ikke turt å satse på eksamen i år.
Det som har redda min mentale helse så langt, er at Tyskland ikke stenger meg ute.
Les også: «Å behandle menneskers familie og kjærester på linje med turister som reiser, er svært rått»
Norsklærer Maria Hjaltadottir skriver om hvordan regjeringas retorikk med bruken av ord som importsmitte, skaper et skille mellom oss og dem og bygger opp under følelsen av en trussel utenfra.
Det er skremmende hvor godt det fungerer. Hvis jeg har behov for å reise til en by i Norge med høyt smittenivå for å treffe moren min er dette fullt akseptert. Man stoler på at vi tenker oss om og kan ta riktige vurderinger. Hvis min tyske kjæreste trenger å møte meg hjelper det ikke hvor ansvarlig han er og hvor godt han følger reglene. Han er jo utlending. Den manglende tilliten gjelder nå også meg om jeg er aldri så norsk.
Hvorfor stoler ikke regjeringa på oss?
Les også: Fredric blir kalt «han koronasvensken»: – Føler vi har seks millioner nordmenn mot oss
Bruken av ord som importsmitte forsterker bildet av at alle reisende fra utlandet utgjør stor risiko. Det stemmer ikke. Det er oftest regelbrudd og uansvarlig oppførsel som sprer mye smitte, enten det dreier seg om innkvartering av arbeidsinnvandrere i karantene, eller en studentfest med altfor mange folk på en hybel.
Kjæresten min forteller at ordet importsmitte ikke finnes på tysk, og reagerer på det unyanserte bildet av virkeligheten slik retorikk skaper. Vi assosierer begge til Trump og hans bruk av ordet «Kina-virus» som betegnelse på koronaviruset. Virkeligheten er at vi alle er i samme pandemi, og at det vi trenger mest for å takle alle utfordringene er de menneskene vi elsker.
Det tok tid før jeg kunne skrive denne teksten.
Helt siden den kaotiske innføringa av karantenehotell i november har jeg vært så rasende og utslitt at jeg har hatt problemer med å formulere meg saklig. Man prøver jo å stå i det og ikke la følelsene ta overhånd fordi man vet hvor alvorlig situasjonen er. Problemet er at mens alle blir oppfordra til å ta vare på hverandre får vi ikke lov. En nær relasjon er like viktig i vanskelige situasjoner selv om man har ulik nasjonalitet.
Norge er i Schengenområdet, og det medfører et ansvar for å finne løsninger for familier og kjærester, ikke bare ektepar. Unge mennesker midt i studier og jobbsøking kan ikke nødvendigvis plutselig flytte sammen. Vi trodde våre relasjoner var like mye verdt som relasjoner mellom nordmenn.
Hvor mange viktige kjærlighetsforhold ryker om dagen?
Les også: Grensependler Staffan håpet på økonomisk hjelp, men Stortinget sa nei: – Utrolig skuffende
Kjæresten min ble med i karantene etter jul. Vi feira nyttår alene, og han skrev ferdig en doktorgradsøknad mens jeg studerte. 24 kvadratmeter, mørketid og ti dager uten andre folk. Det gikk bra. Jeg var redd for å ta fatt på studiene igjen, men det å ha han der hjalp meg i gang. Sola er tilbake her i Tromsø, men det hjelper lite så lenge grensene er stengt og regjeringa fortsetter å herje med følelsene mine.
Vi kan teste oss, vi kan være i karantene, vi gjør alt vi kan for ikke å sette noen i fare, så vis oss den tilliten dere viser resten av den norske befolkninga! Jeg kan ikke love at jeg klarer å ta eksamen mens ro og styrke svikter under føttene på meg fordi min viktigste relasjon ikke regnes som fullverdig. Dette er en psykisk belastning jeg aldri har opplevd maken til.