Debatt

Ta kvinnene på alvor

Det er verken beroligende eller særlig støttende å høre «du er sterk» gang på gang som eneste forklaring.

Silhouette of pregnant woman
Dette er et debattinnlegg som gir uttrykk for skribentens holdninger og meninger. Du kan sende inn debattinnlegg til debatt@dagsavisen.no.

Unntakstilstanden vi er vitne til setter et skarpt søkelys på et velkjent og økende problem i Norge; Fødselsomsorgen bygges ned. Fødetilbudene forsvinner.

Vi har et system som ikke tåler press – det har vi visst lenge.

Les også: «Ingen kvinner skal tvinges til å føde alene»

Det har vært varsla om gang på gang. Både fra kvinnene, familiene og jordmødrene. Men ingen blir hørt. Begeret har vært fullt lenge, nå renner det over. Som jeg ser det så er kvinnenes opprop og jordmødrenes pressa arbeidssituasjon to sider av samme sak.

En jordmor fra Ullevål uttaler dette i et facebookinnlegg:

«Jeg lover deg, vi (jordmødrene) ser hvordan de (kvinnene) har det. Men det er dessverre ikke noe nytt. Jeg synes det siste halve året før korona var (nesten) like ille som nå. Det er fordi arbeidspresset har blitt mye større og veldig mange flere induseres. Det er så mange som har dårlige opplevelser selv om vi prøver så hardt vi kan. Når vi bare er to jordmødre på jobb på natt og kan ha 8 induksjoner og 8 syke gravide i avdeling blir det helt umulig å følge opp kvinnene godt nok. Det skjer ofte at vi har flere damer i latens eller smertefull induksjon som vi ikke får fulgt opp, både fordi vi ikke har tid og fordi det er fullt på fødestuene sånn at vi ikke får flyttet dem over. Det er den verste følelsen i verden! Men det skjer dessverre hele tiden. Korona eller ikke korona. Jeg skjønner veldig godt at du får frustrerte damer med dårlige opplevelser».

Les også: «De har glemt en sårbar gruppe. Det vil komme til å koste dem dyrt»

Cathrine Aas som har født sitt andre barn prematurt i denne pandemien opplevde dette:

«Så skulle det gå 13 dager før vi så hverandre igjen. Før pappaen fikk holde sønnen sin for første gang. Det er de tyngste dagene i hele mitt liv, jeg kan med hånden på hjertet si at jeg aldri har vært så langt nede. Kombinasjonen hormoner, savn, redsel og isolasjon tok nesten knekken på meg. Jeg fant glede i den lille gutten min som ble sterkere for hver dag, men jeg tenkte flere ganger enn jeg kan telle at «dette klarer jeg ikke». Sykepleierne på avdelingen var helt ubeskrivelig gode mot meg og gjorde det de kunne for å hjelpe meg. Men ingenting kunne døyve de vonde følelsene jeg hadde, og denne opplevelsen unner jeg ikke engang min verste fiende!»

Det er kvinnene selv som har definisjonsrett på sin opplevelse. Intet mindre.

Les også: – Den eneste omsorgspersonen som hadde vært der før og under fødselen, og ble sendt hjem (+)

Det er verken beroligende eller særlig støttende å høre «du er sterk» gang på gang som eneste forklaring på at man skal godta denne behandlingen måned etter måned og år etter år. Det er som i kampen mot mobbing eller rasisme der vedkommende blir fortalt at han/hun ikke skal bry seg om det, «Hev deg over det» «Det er ikke sånn ment som du opplever det» Hva sier vi egentlig da? Da sier vi at DIN opplevelse ikke er verdt noe.

Kvinner føder sjelden alene på et sykehus. Men mange er likevel alene. Både i latensfasen og i aktiv fase. Jordmor er mange ganger ikke til stede før kvinnen får trykketrang. Om det skal være definisjonen på «å ikke føde alene» så har vi et stort problem. Dette er ikke jordmødres skyld. Dette er et system i krise.

Fødselsomsorgen har vært et synkende skip lenge.

Les også: «Å bli foreldre er ikke en konkurranse i å være best, det er verdens viktigste teamarbeid»

Ikke den medisinske delen, men den menneskelige delen – den som gir støtte, trygghet, ro og styrke til de som skal føde. Her har det vært massiv nedbygging over mange år.

En trenger ikke lese mange av historiene på fb-gruppa «Gravid i corona tider» for å få et bilde av hvordan altfor mange kvinner opplever på kroppen at denne såkalte omsorgen vi hevder vi tilbyr i dette landet er totalt fraværende. Ja, kvinner får medisinsk assistanse, nei, veldig mange kvinner får ikke nødvendig omsorg.

Det er fysisk trygt å føde i i landet vårt, men det er ikke psykisk trygt.

Det kommer ofte nok frem i media og i andre fora at mange jordmødre føler på at de ikke gjør en god nok jobb etter hjerte- og fagmålestokk. Omsorgsbiten har i mange tilfeller blitt fjerna. Det tar for mye tid og gir ikke penger i kassa.

Les også: «Å være pappa på nyfødtintensiven er ikke gøy, men det gir i det minste en del perspektiv»

Jordmor fra Ullevål sier:

«Når vi ikke ses på som en akuttenhet, som er veldig rart ettersom nesten alle innleggelser er akutte, får vi ikke betalt deretter. Det gjør at vi er nedprioritert både økonomisk, men nå også i korona. Vi er (i Oslo) laaangt unna noen vaksiner som helst, enda våre pasienter er noen av de få som ikke kan vaksineres. Det gjør oss utrolig sårbare. Obs.posten på Ullevål var i høst truet med nedleggelse fordi posten er for dyr(!). Hva tror de at vi driver med? De sykeste og mest sårbare gravide ligger hos oss. Lenge. Men fordi vi ikke tjener penger får vi heller ikke nok folk. Vi jobber oss ihjel og det er bare et tidsspørsmål før det skjer noe alvorlig.»

Pandemien har avdekket et synkende skip i stor havsnød. Hvorfor er det så vanskelig å ta kvinner på alvor?

Sitatene og innleggene i denne kommentaren er gjengitt med tilatelse.