Debatt

Anerkjenn at ungdommen er drittlei!

Sammenlignet med folk som lever med sult og krig har barn og ungdom i Norge lite å klage over, leste jeg i et kommentarfelt nylig.

Dette er et debattinnlegg som gir uttrykk for skribentens holdninger og meninger. Du kan sende inn debattinnlegg til debatt@dagsavisen.no.

Kommentaren stod under en artikkel som handlet om at våre unge får livene sine satt på vent under pandemien. Kommentaren i seg selv er rasjonelt nok riktig.

Det er verre med krig og sult enn uten krig og sult.

Les også: Elever vil ikke ha på webkamera: – Kan gå ut over kvaliteten på undervisningen (+)

Det er lett å finne noe verre å trekke fram når man er lei av hjemmeskole, avlyste bursdagsselskap og stengte treningssenter, men hvilken funksjon har det?

Jeg er åpen for at noen får det bedre av å tenke at andre har det verre, og da synes jeg de skal bruke det på en god måte. Likevel vil jeg advare, særlig oss voksne, mot å rette denne pekefingeren mot ban og ungdom. Det kan være fristende, og noen ganger sikkert riktig også, å be folk om å løfte blikket litt når de beklager seg over en kjip situasjon.

Det betyr ikke at det nødvendigvis er så hensiktsmessig.

Les også: «Pandemien viser seg som den ultimate stresstest for et til dels utskjelt norsk barnevern»

Å møte skuffelser, sinne og tristhet med anerkjennelse er ikke det samme som å mene at restriksjonene er for strenge eller at samfunnet må åpnes før det er forsvarlig. For vi må ikke underslå anerkjennelsens funksjon i seg selv. Vi bør skape arenaer der ungdom kan få lov til å uttrykke sinne uten å bli sett på som dårlige dugnadsarbeidere.

De vonde og vanskelige følelsene er der, og det er greit. Det er ikke alt vi kan løse, det er ikke alt som blir bra, men det er rom for å bli skikkelig lei seg for det.

Denne dugnaden kan for noen forveksles med apati. Om du blir sittende alene hjemme så er du en god borger, og det er ingen av oss som vet hva dette vil gjøre med folk på sikt. For de som slet med antydning til sosial angst før pandemien, får nå masse ros for å holde seg hjemme og unngå folk.

Les også: Erna Solberg: – Store russearrangementer kan bli umulig i år

Det gjør neppe den sosiale angsten mindre når dette er over. Vi vet at psykisk uhelse avler isolasjon og at isolasjon avler psykisk uhelse, og akkurat nå er isolasjon bra for samfunnet. I alle fall i bekjempelse av pandemi. Og det må vi snakke om! Vi må snakke om det uten at det er et angrep på dugnaden. Særlig må vi snakke høyt og mye om det når det stadig kommer fram at mange sliter med å få rett hjelp når de sliter psykisk.

For kort tid siden leste jeg om ei ung jente som hadde blitt kalt for smittehore, fordi hun hadde hatt korona og muligens hadde smittet noen. Mer skal det ikke til for at ungdom blir sittende alene og i taushet med sinnet, skuffelsen og frustrasjonen sin. For hvem har vel lyst til å bli tatt for å ikke være en dedikert dugnadsarbeider?

Les også: «Det er mye gøyere hvis en enkeltperson føkker opp barna våre»

Jeg har snakket med en del ungdom i det siste, og de er like bekymret for korona som alle andre. Samtidig grubler mange over hva denne dugnaden faktisk koster dem. Mange innser at alt ikke blir bra igjen, for noe er for sent når pandemien er over.

Det kan være leirskolen som aldri blir noe av, overgangen til videregående skole som egentlig skulle ha vært en ny mulighet for å få nye venner, russetid eller studier i ny by der man kanskje skulle få en velfortjent ny start? Og da er det lov å være sint, lei og frustrert! Selv om det ikke er krig.

Mer fra: Debatt