Debatt

Det kan skje igjen

Noe av det viktigste vi kan lære fra USA de siste fem årene, er hvor farlig det er å blande religion og politikk.

Kirkelige ledere ber med Donald Trump under et kirkemøte i Miami i januar 2020. Foto: Lynne Sladky/NTB
Dette er et debattinnlegg som gir uttrykk for skribentens holdninger og meninger. Du kan sende inn debattinnlegg til debatt@dagsavisen.no.

Mens politisk makt til religiøse institusjoner ofte har ført til intoleranse og undertrykkelse av minoriteter, har religioner også egne kanaler for tillit, samvittighetsnag og frykt som lett kan misbrukes av personer med egosentriske ambisjoner om makt.

Donald Trump har gitt oss en påminnelse om at man kan nå langt med gode strategier.

Les også: Trumps forsvarere avviser at han oppildnet til storming av Kongressen

Lenge før Trump lanserte sitt presidentkandidatur i 2015, hadde han alliert seg med innflytelsesrike evangelikale lederfigurer med store tilhørerskarer og vidtrekkende nettverk.

Da han vurderte å stille mot Obama i 2012, rådslo han med flere av dem som siden ble kjent som hans nærmeste religiøse allierte. Ifølge historien som fortelles i det evangelikale miljøet, ba han ikke da om støtte, men om forbønn – noe som siden er blitt brukt for å vise potensielle velgere at han er ydmyk og villig til å følge Guds vilje.

Alliansen gjorde at Trump kunne tilpasse retorikk og valgløfter til de konservative kristnes verdensbilde, samt appellere til deres ønske om en redningsmann: USA var på vei mot moralsk ruin og Guds vrede, og de (sanne) kristne ble undertrykt av en korrupt, sosialistisk venstreside.

Det ble spilt på frykt.

Les også: «Det er på tide at vi tar debatten om et slags Facebook-NRK»

Trumps uredde angrep mot makteliten ville likevel ikke vært nok til å vinne denne velgergruppen om ikke de evangelikale lederne også hadde engasjert seg for å skrive ham inn i sitt narrativ. Med ord og non-verbale inntrykk formidlet de at Trump var deres eneste håp: De inviterte ham i kirken, poserte med ham på bønnebilder og oppklarte hans tilsynelatende moralske feiltrinn.

Det ble spilt på tillit.

Lokalt drev kristne ledere målrettet rekruttering av troende med de «rette» synspunktene til stemmeregistrering og valgdeltakelse. Selv om amerikansk lov forbyr kirker å ta del i politiske kandidaters kampanjer, ble det utvetydig formidlet at det var Guds vilje – og de kristnes religiøse plikt – å stemme på Trump.

Det ble spilt på samvittighet.

Et godt eksempel er hvordan den karismatiske pastoren Kenneth Copeland, selv medlem av Trumps evangelikale rådgivningsteam, forsikret sine mange tilhørere om at Gud ville holde dem personlig til ansvar for mord på hver eneste baby som i fremtiden ble abortert dersom de ikke møtte opp og avga sin stemme (til Trump).

Les også: «Internasjonal politikk dreier seg mer og mer om konflikten mellom USA og Kina»

Allerede under primærvalget fikk vi indikasjoner på at alliansen mellom Trump og de evangelikale lederne var vellykket: Selv om det var flere potensielle redningsmenn – flere «gode kristne» republikanske kandidater å ta av – ble det klart at et økende antall konservative kristne ønsket seg Trump.

I valget 2016 så vi frukten av anstrengelsene: Hvite evangelikale stod for hele 34 % av Trumps stemmer.

Før mellomvalget 2018 og presidentvalget 2020 fortsatte Trump og hans allierte å spille på de samme følelsene av frykt, tillit og samvittighet. Tross rekordhøy oppslutning, holdt det ikke til gjenvalg – men i etterkant har mange av Trumps kristne velgere vært like overbevist som presidenten selv om at han egentlig vant med et skred.

I likhet med Trump, var også evangelikale ledere med på å spre påstander om at valget 3. november var rigget – selv lenge før det ble avholdt. Helt til i dag har mange av dem vist at de nekter å godta resultatet – blant annet fordi flere av deres egne profeter jo hadde sagt han ville vinne igjen, og fordi venstresiden er ond.

Den typen misbruk av religion og posisjon som Trump og disse evangelikale lederne har utøvd, fortjener kritikk. Dessverre har deres utsagn og handlinger ofte ført til ufine kommentarer og lite flatterende karakteristikker i sosiale medier som gjerne rammer alt religiøst og alle religiøse under ett. Noe vi kan lære fra USAs historie de siste fem årene, er hvor uheldig det kan være med slik unyansert kritikk (som latterliggjøring, generalisering og fordummende beskyldninger).

Trump entret arenaen i 2015 som en redningsmann for kristne som opplevde seg marginalisert og undertrykt i et samfunn på feil kurs. I deres øyne var årsaken venstresiden, som evangelikale ledere lenge hadde omtalt som demoninspirerte fiender av Gud og religion.

Deres fremstilling av Trump som Guds utvalgte redskap for å redde både dem og nasjonen, ble forsterket av at Trump selv understreket at han var religionsfrihetens og kristenhetens fremste forsvarer. Som president har han arbeidet iherdig for saken.

I alle fall er det det han og de evangelikale lederne forsøker å få de troende til å tro.

Unyansert kritikk kan både bekrefte og forsterke det bildet religiøse grupper har av det sekulære samfunnet som fiendtlig og ondt – og legge til rette for selvutnevnte redningsmenn som Trump. Generaliseringer rammer også flere enn Trumps mest ekstreme tilhengere, og kan bidra til å føre dem mot ham. Skal kritikken ha noe for seg, bør den – som i alle andre situasjoner – være saklig og konkret. I tillegg bør den – i motsetning til det eksempel Trump har gitt oss – konsentrere seg om å ta ballen, ikke spilleren.