Debatt

Hvem er nåtidas Benjaminer?

Vi «lover at vi aldri skal la det skje igjen», før vi går tilbake til livet som om ingenting har hendt.

Dette er et debattinnlegg som gir uttrykk for skribentens holdninger og meninger. Du kan sende inn debattinnlegg til debatt@dagsavisen.no.

Tirsdag 26. januar: Jeg er trøtt og groggy når jeg ruller meg over i senga og sjekker instagrammen. Hvilken dato er det? Who knows, men det skjønner jeg fort når jeg scroller. 26. januar, og et ansikt lyser mot meg på bilde etter bilde i feeden. Det er 26. januar og 20 år siden Benjamin Hermansen ble drept på Holmlia. Jeg liker bilde etter bilde.

Selvfølgelig skal ikke dette skje igjen. Jeg er selvfølgelig enig.

Les også: Vil fortelle Benjamins historie til nye generasjoner

Jeg var 11 år da Benjamin ble drept. Han var på alder med søsteren min og det var ikke langt mellom Mortensrud og Holmlia. I feeden forteller alle om hvor redde de ble. Om hvordan den dagen formet livene deres og om hvordan vi aldri må la det skje igjen. Jeg liker bilde etter bilde, men jeg får også en bismak av det hele, fordi jeg vet at det som skjedde med Benjamin skjedde ikke plutselig. Vi hadde vært redde for nynazistene lenge da Benjamin ble drept.

Da Benjamin ble drept hadde vi allerede gått forbi hakekorset på Bøler T-banestasjon i flere år.

Nynazistene var ikke bare på Holmlia. Da Benjamin ble drept hadde vi allerede lenge lurt på om alle hvite menn med barbert hode var nazist (særlig om du hadde skinnjakke i tillegg). «Skinheads» var noe vi visste godt hva var. Vi satte oss ikke i nærheten av hvite menn med barbert hode på T-banen, og om de tok omveien ved rampa gikk vi trappa. Drapet på Benjamin var ikke noe som plutselig skjedde. Alle stegene på veien dit, de lot vi skje.

Les også: 20 år siden Benjamin ble drept: – Drapsmannens kniv tok et liv, men rørte også ved noe annet (+)

Alle disse minnene hadde jeg egentlig glemt for lengst, men disse og mange flere kommer tilbake til meg mens jeg scroller nedover i feeden. Det skal være ett minutts stillhet kl 11:59. Supert, jeg er med. Men samtidig kjenner jeg at jeg også blir sint. Det er så lett å tenne lys for en som allerede er død.

Det er mye vanskeligere å kjempe for de som lever.

Vi må være ærlige: de aller fleste av oss tenner lys for Benjamin, liker bilder på Facebook og Insta, og «lover at vi aldri skal la det skje igjen», før vi går tilbake til livet som om ingenting har hendt. Og nåtidens Benjaminer fortsetter å betale prisen.

Hvem er de, nåtidens Benjaminer? Vi har ikke så mange nynazister som vi hadde på 90-tallet tror jeg, men hva annet har vi? Og hvorfor blir jeg så sint? Hva ønsker jeg meg egentlig? Og hva kan få dette sinnet til å gå over?

Jeg ønsker meg mange ting, og for å være helt ærlig synes jeg ikke det er for mye å be om.

Les også: Kadafi Zaman: – Jeg får meldinger hver dag fra voksne menn som forteller om overgrep

For det første ønsker jeg meg likhet for loven. At regjeringen og myndighetene forstår at brune mennesker og mennesker med en annen kultur (les: rase) på lik linje med hvite har en lovfestet rett til å søke asyl. At menneskerettighetene gjelder for ALLE mennesker, uavhengig av rase, farge eller kultur. Ikke bare i ord, også i praksis.

Jeg ønsker meg at arbeidsgivere ser på merittliste og ikke på navn når de innkaller til intervju.

Jeg ønsker meg at journalistene reagerer når alle somaliere i Stavanger blir bedt om å holde seg hjemme under koronautbrudd, bare fordi de er somaliere. Jeg ønsker meg at politikerne snart tar til seg kritikken om at de ikke informerer godt nok om korona til «innvandringsbefolkningen» og begynner å gi ALLE i samfunnet vårt god nok informasjon.

Les også: «Det er som å være i et brettspill og du er brikken. Taper du? Snakkes a»

Jeg ønsker meg at folk forstår hvilken komplett rasistisk galskap det er at arbeidsgivere blir pålagt å fungere som innvandringspoliti dersom ikke Liv Glesne Kjølstad vinner i høyesterett.

Jeg ønsker meg et rettssystem som ikke straffer «fremedkulturelle barn» (les: barn av en annen rase) for foreldrenes synder, slik staten Norge straffer Mustafa Hasan.

Og jeg ønsker meg mye, mye mer.

Jeg kunne skrevet i evigheter, men jeg vet hva jeg ønsker meg mest av alt: Jeg ønsker meg ikke tomme ord. Jeg ønsker meg handling. Jeg ønsker meg likhet for loven. Våkne journalister. Oppegående arbeidsgivere. Et fungerende rettssystem. Likestilling.

Jeg ønsker meg at alle i Norge forstår at «kultur» er det nye ordet for «rase» og at om man bytter ut «kultur» med «rase» så er den offentlige debatten skremmende lik en debatt ingen av oss noensinne ville vedkjent seg.

Til sist ønsker jeg meg at alle husker på denne veldig enkle definisjonen på hva diskriminering faktisk er: Lik behandling av ulike tilfeller, eller ulik behandling av like tilfeller. Så enkelt og så vanskelig.

Mer fra: Debatt