Debatt

Fra innsiden av portforbudet

Et portforbud hører ikke hjemme i rettsstaten Norge.

Dette er et debattinnlegg som gir uttrykk for skribentens holdninger og meninger. Du kan sende inn debattinnlegg til debatt@dagsavisen.no.

Da portforbudet først ble innført i Belgia oktober 2020, følte jeg meg ikke berettiget til å kritisere portforbudet som en norsk statsborger frivillig bosatt i episenteret.

Dessuten kunne jeg trøste meg med at om noen få måneder skulle jeg få tilbake bevegelsesfriheten min i Norge, og det var helt utenkelig at rettsstaten Norge noensinne ville vurdere å innføre et portforbud, tenkte jeg. Lite visste jeg at noen måneder senere ville regjeringen sende et slikt lovforslag på høring.

Da kunne jeg ikke lenger sitte stille i båten og håpe på at rettsstatsprinsippene ville redde bevegelsesfriheten min.

Les også: Oslo-byrådet vil ha justeringer i regjeringens lovforslag om portforbud

I Brussel hvor jeg er bosatt og jobber, gjelder et portforbud fra klokken 22.00 til 06.00. Politiet patruljerer rundt i gatene og særlig i sentrumsnære områder for å sikre at ingen bryter portforbudet. Da portforbudet ble innført her føltes det som at jeg brått ble dratt tilbake til ungdomstiden da jeg hadde strenge innetider. «Straffen» for å komme for sent hjem den gangen var ingenting annet enn en skjennepreken som var glemt neste dag.

Bryter man portforbudet i Belgia, derimot, ventes en bot på 2500 kr med mindre man kan fremvise dokumentasjon på at man har en gyldig grunn til å ferdes ute på gatene etter klokken 22. Feller du en tåre eller to og sier at du er rett rundt hjørnet for bostedet ditt kan det hende at du slipper unna første gangen du blir tatt, har jeg hørt historier om.

Les også: Dette er Ernas tre mulige koronascenarioer

Til tross for patruljerende politi og bøter, har det gått fint for meg å leve med et portforbud. Kafeer og restauranter er uansett stengt, så det er ikke stort annet å finne på utendørs under den kalde og våte belgiske vinteren. Som med alle andre smittevernstiltak blir man fort vant til et portforbud, og er det én ting coronapandemien har vist, så er det at vi er tilpasningsdyktige.

Men et slikt inngripende tiltak som innebærer å begrense enkeltmenneskers bevegelsesfrihet kan ikke vurderes ut ifra hva som er praktisk mulig. Det må derimot vurderes på grunnlag av de rettssikkerhetsprinsippene som er forankret i Grunnloven, herunder legalitetsprinsippet. Bevegelsesfriheten og en rekke andre menneskerettigheter som fremkommer av både Grunnloven og våre internasjonale forpliktelser, vil myndighetene ha anledning til å gripe inn i dersom et portforbud vedtas.

Les også: «Det er klart vi ikke var forberedt, ingen ante vel at dette ville komme! Problemet er bare at det ofte var noen som ante»

Det er oppsiktsvekkende at Norge, som kan smykke seg med å ha den eldste Grunnloven i Europa, ser hen til andre europeiske land som en del av det juridiske grunnlaget for å vurdere om et portforbud skal innføres. I høringsnotatet vises det til at flere andre europeiske land også har innført et portforbud, og at Belgia og Nederland kunne innføre portforbud uten å måtte involvere parlamentet. Ikke uten grunn har portforbudet i Belgia fått kritikk for å være i strid med den belgiske grunnloven, og det har også blitt avholdt demonstrasjoner i Brussel mot portforbudet.

Koronapandemien har kommet for å bli, hevder pandemiforskeren Svenn-Erik Mamelund, og at vi derfor allerede nå må planlegge for neste pandemi som kan bli verre enn den vi har nå. En del av planleggingen må inkludere at det settes av tilstrekkelig nok tid til å vurdere inngripende tiltak.

Les også: Hold ut teater- og kulturfolk, hold ut selv om husene deres raser

Et 71 sider langt høringsnotat om et inngripende lovforslag med tre ukers høringsfrist er i seg selv grunn nok til å stille spørsmål ved om det norske demokratiet er godt nok rustet til å håndtere krisesituasjoner. I tråd med utredningsinstruksen skal høringsfristen normalt være tre måneder, ikke mindre enn seks uker og skal tilpasses omfanget av tiltaket og hvor viktig det er. Den korte høringsfristen er én ting, men at selve lovforslaget i det hele tatt har kommet på bordet gir grunn til å rope enda større varsko.

De juridiske katastrofene med blant annet den første versjonen av Smittestopp-appen som ikke ivaretok personvernet og karantenehotell som først favoriserte eiere av eiendom kontra leietagere, kunne vært unngått dersom regjeringen hadde tatt innover seg at hastverk virkelig er lastverk. En ny juridisk katastrofe kan unngås dersom Stortinget skroter lovforslaget. Da kan det norske demokratiet også smykke seg med at pandemien ble håndtert uten at bevegelsesfriheten og en rekke andre grunnleggende menneskerettigheter ble rørt, i motsetning til flere andre land i Europa.

Mer fra: Debatt