Eventyret om keiserens nye klær skrevet på 1830 tallet, handler om keiseren som blir forledet til å tro at han går rundt i klær av de vakreste stoffer, mens han i virkeligheten går rundt i bare undertøyet.
At det er utfordrende å lage en plan for veifinning for et stort torg, og at motstridende krav kan føre til mer og mindre gode kompromisser, er en selvfølgelighet. Men når ansvarlige personer for et 400 millioners prosjekt ikke engang skjønner at de ikke har forstått at kravet om universell utforming også gjelder for blinde og svaksynte, og ikke bare for rullestolbrukere, er det som barnet i eventyret på tide å rope; «Men han har jo ikke noe på».
Les også: Hver dag kom hunden til sykehuset. Der satt den og ventet tålmodig på sin syke eier
Arroganse og mangel på respekt toppet seg i et to-siders oppslag i Adresseavisen fredag 27. november da prosjektlederen ble sitert slik i overskriften: Hvis du går på et område som ikke er varmet, er det på eget ansvar.
Ja, folk går generelt i byen på eget ansvar, men for noen områder og situasjoner pålegges det f.eks. eiere å hindre takras og å strø fortauet utenfor eiendommen. Trondheim kommune kan vel neppe fritas for plikten til å sikre fotgjengere på glatt underlag når de går den vanligste vegen over torget?
I fjor høst ble torget tildelt en pris for utformingen, som kan stå seg i et 100-årsperspektiv, skrev juryen. For meg som har arbeidet med universell utforming i 20 år er det uforståelig og pinlig at det fortsatt fins så lite kunnskap om og oppmerksomhet om kravet til universell utforming etter plan- og bygningsloven og tilhørende teknisk forskrift. Som regjeringsoppnevnt medlem av Statens råd for funksjonshemmede deltok jeg i forarbeidene til Lov om diskriminering og tilgjengelighet, (2009), og jeg har vært med på å utarbeide norsk standard for universell utforming i tillegg til å ha holdt innlegg på utallige nasjonale og internasjonale konferanser.
Les også: Anbefaler natur mot korona-depping: – Naturen har en positiv effekt på hjernen vår
Torget synes å være rimelig tilgjengelig for rullestolbrukere. Verre er det som sagt med kravet om universell utforming for blinde og svaksynte. Og de er det mange av, svært mange. Beregninger viser at rundt 1 million personer i landet har problemer med synet når de ferdes og oppholder seg i bygninger og uterom. Omregnet betyr det ca. 40.000 personer for Trondheim kommune. Alle får dårligere syn med årene. Dagens løsninger er i stor grad valgt ut fra 40-åringers behov, noe som fører til dårlige løsninger for store grupper og fører til mange uhell. Undersøkelse viser at rundt 1 millioner personer i Norge har skader som følge av bygningsmessig utforming hvert år. Nærmere 100.000 hadde bruddskader, og særlig utsatt er gruppen over 60 år.
Det er fint med 1000 sitteplasser, men det er ikke et daglig behov, heller ikke ukentlig eller månedlig behov. Torget er primært et sted folk daglig passerer på veg til et mål utenfor torget. Flere tusen på en travel dag. Hovedstrømmen med fotgjengere går diagonalt mellom Trondheim Torg og toppen av Nordre gate, byens viktigste gågate. En tror det nesten ikke når en hører at det er meningen at blinde og svaksynte tilbys en «strafferunde» på opp mot 45 meter eller 40 prosent lengre vei ved å følge ytterkantene og ikke gå diagonalt over torget. Dette er en grov diskriminering på linje med å be rullestolbrukere kjøre en omveg rundt hjørnet på bygget eller kvartalet for å finne en trinnfri atkomst.
Les også: Det var først da jeg ble tenåring at jeg skjønte at ikke alle så faren min slik jeg gjorde
Det er åpenbart at det verken har vært en overordnet eller detaljert plan og strategi rettet mot universell utforming. For å oppfylle kravene for universell utforming for blinde og svaksynte handler det om tre forhold; å finne veien, å kunne bevege seg sikkert og å kunne gjøre dette på en likeverdig måte uten å føle seg diskriminert. Ingen av disse forholdene er ivaretatt, verken veifinning, sikkerhet eller likeverdighet
I dag fins det ikke ledelinjer med tilstrekkelig kontrast. Fysisk markering av retningsendringer er totalt fraværende, støpejernrister med god kontrast med klar retning ender i ingenting, eller går rett inn i faste sittebenker og utgjør en risiko for fall og skader. Med andre ord er store deler av torget et visuelt kaos.
Etter min oppfatning er dette alvorlige brudd på plan- og bygningsloven der det er krav om universell utforming, og teknisk forskrift, TEK 17, § 8-2 der det er gitt klare og entydige pålegg for uteareal for allmennheten. Torget i Trondheim faller helt opplagt innenfor denne kategorien. I § 8-4 som handler mer konkret om utforming heter det;
Sentrale ganglinjer som går over åpne arealer på større plasser og torg skal være universelt utformet, skal ha tydelig avgrenset gangsone eller ledelinje. Mønstre i gategrunnen skal ikke gi villedende retningsinformasjon, og videre; Det er viktig at markeringer som skal være ledende fører helt inntil målpunktet, for eksempel til inngangsdøren i byggverket.
Forslaget fra en tekstil-kunstner om å «tapetsere» hele det sentrale området med et mønster av skiferheller, 60 x 60 cm inspirert av selbuvotter og trønderåkle, er et godt eksempel på fullstendig mangel på kompetanse og innsikt i universell utforming.
Å klart overse behovet for universell utforming for en stor del av Trondheims befolkning som har en betydelig synssvikt, er grovt diskriminerende. Mer konkret må det sees på som ikke likeverdig å pålegge blinde og svaksynte en lang «strafferunde» i forhold til folk flest med godt syn som lett kan krysse torget diagonalt. Det er diskriminerende i forhold til Lov om likestilling og forbud mot diskriminering (likestillings- og diskrimineringsloven) som trådte i kraft 1.1.2018.
Her må det tas noen grep. Det er både uverdig og trist at et så symboltungt torg har en utforming med omfattende mangler i forhold til formelle krav om universell utforming.
Det holder ikke å skylde på at løsninger som tilfredsstiller kravene innebærer en uforholdsmessig byrde, som det heter i loven, i forhold til kostnader i et 400 millioners prosjekt.