Debatt

Barn som bruker vold trenger skolen

Debatten om elever som bruker vold mangler nyanser og forståelse. Det er farlig.

Vi møter mange barn som opplever faglig og sosial utilstrekkelighet. De vonde følelsene dette avstedkommer reflekteres svært forskjellig, skriver innleggsforfatterne. Illustrasjon: iStock
Dette er et debattinnlegg som gir uttrykk for skribentens holdninger og meninger. Du kan sende inn debattinnlegg til debatt@dagsavisen.no.

Flere stemmer etterlyser sterkere lut overfor barn som utøver vold i skolen.

En rapport fra Osloskolen (2019) viser at antallet tilfeller av vold mot lærere er femdoblet de siste fire år. Slike tall vekker bekymring, og de bereder grunnen for å etterlyse sterkere lut overfor elevene. Ofte ropes det på atferdsregulerende programmer, begrunnet i at lærere skal sikres et trygt arbeidsmiljø. Dette er en unyansert retorikk som ikke på noen måte søker gode løsninger for verken elever eller lærere.

Mangelen på nyanser og forståelse i denne debatten er uheldig og farlig, både for elever og lærere. Det er aldri en akseptabel løsning å bruke vold, men vi er forpliktet til å forsøke å forstå hva som ligger bak en slik utvikling for å få gjort noe med problemet. Vi må gå bak tallene i undersøkelsen for å se noen svært viktige nyanser.

Les også: Regjeringen forbereder seg på det som var uaktuelt i høst: Full stenging av skolene

Rapporten viser at det er et fåtall elever som står for det meste av den alvorlige volden.

Det er flest hendelser per ansatt innenfor tilrettelagt opplæring. Osloskolen har både spesialgrupper og spesialskoler for elever hvor uønsket atferd i utgangspunktet er en del av utfordringsbildet. En stor del av den rapporterte volden her kan altså knyttes til et fåtall elever som allerede har komplekse utfordringer.

I den ordinære skolesituasjonen i vanlige klasser er det også relativt få elever som utøver vold mot lærere, i motsetning til hva debatten kan gi inntrykk av. Her det vanligvis 1–3 elever som står for de fleste hendelsene rapportert fra en skole. Blant disse er de fleste av elevene i alderen 6–12 år. Altså kan det synes som om det er noen relativt få barn helt ned i skolestartfasen denne debatten dreier seg om.

Les også:  Mishandling av barn fanges ikke opp under pandemien

Robust er et lavterskel samtaletilbud til barn og unge i Osloskolen, og er drevet av Kirkens Bymisjon.

Vi møter flere av de barna som nå utpekes å være en alvorlig trussel mot lærernes arbeidsmiljø. De oppsøker oss frivillig og gjerne, ofte sammen med sine foreldre. De forteller om en skolehverdag som er fylt til randen av nederlag og frustrasjon allerede fra dag en. Mange oppgir at de ofte blir plaget, ertet eller frosset ut av andre. Flere forteller om sitt tidlige møte med store krav om å passe inn i en norm de ikke kjenner. Utestengning, ensomhet, opplevelsen av å skille seg ut faglig, interesse- eller utseendemessig er problemer flere barn nå helt ned i 6–7 års alder presenterer for oss.

Vi møter mange barn som opplever faglig og sosial utilstrekkelighet. De vonde følelsene dette avstedkommer reflekteres svært forskjellig. Noen isolerer seg og søker mestring, trøst og vennskap i en spillverden – ofte til foreldres fortvilelse og bekymring. Andre tyr til selvskading eller disiplinering av egen kropp gjennom spiseforstyrrelser. Noen gir utløp for følelsene hjemme gjennom raseriutbrudd overfor søsken og foreldre som i svært ulik grad evner å forstå eller håndtere dette.

Andre får skyhøyt skolefravær eller dropper helt ut av skolen.

Les også: «Jeg så ut som om jeg akkurat hadde tapt mot Cecilia Brækhus»

Mange har i tillegg skilte foreldre, og det er ikke rent få utslitte, fortvilte og nedbrutte enslige foreldre som har grått sine bitre tårer på vårt kontor. Noen barn har selv erfart å vokse opp med vold eller med foreldre som med strever med rus eller psykiske problemer. Og ja – noen retter sin angst, fortvilelse, depresjon, sin mislykkethet og urettferdighetsfølelse mot læreren. Det er lite som opprører oss mennesker mer enn følelsen av ikke å bli sett og forstått. Spesielt når vi har det vanskelig og trenger det som mest. Kriser er ikke noe som kun voksne går igjennom. Barn i krise trenger å bli møtt med omsorg og varme fra voksne som klarer å se ikke bare uttrykket, men det som ligger bak uttrykket.

Det blir for lettvint å ta til orde for at barn som utøver vold skal utvises fra skolen i lengre perioder, med oppfølging av politi eller barnevern.

De skal ikke nektes å følge ordinær undervisning. Dette er barn i krise.

Å vise dem bort vil være å forsterke den følelsen av utenforskap som mange av disse barna allerede opplever. De barna vi snakker med her på Robust ser i stor grad på seg selv som problemet. Som om de vanskelige livsbetingelsene deres ikke har noe å si for at de har kommet i krisen de befinner seg i. Vi kan ikke skyve lærerne foran oss ved å gjøre oss til talsmenn for de elevene som er i en heldigere livssituasjon. Demonstrerer vi ikke de privilegertes blindhet når vi nekter å ta inn over oss betydningen av hvor i Oslo du er vokst opp, etnisitet eller sosioøkonomisk bakgrunn i dette problembildet?

Vi må bort fra forestillingen om at det er «våre» barn som lykkes i å tilpasse seg, og at det er de andre barna som viser en uakseptabel atferd, og som derfor må flyttes unna. Disse barna er også våre barn. Det er å frata dem opplevet verdighet, når vi nå roper om at de som aller mest har behov for støtte og omsorg skal bortvises.

I stedet for å velge lettvinte og usolidariske måter å håndtere barn i krise på, vil vi ta til orde for å revurdere seksårsreformen. Altfor mange barn er ennå ikke modne for skolestart. Og – ved å oppfylle lærertetthetsnormen, få slutt på det som misvisende kalles fritt skolevalg, og ikke minst gjennom å styrke forebyggende arbeid og øke helse- og sosialfaglig kompetanse i skolen, vil mange barn få en bedre skolehverdag. Avbyråkratisering, større tilgjengelighet og økt medvirkning i hjelpetilbudene er etter vårt syn sårt etterlengtede skritt i riktig retning.

Mer fra: Debatt