Debatt

Etter et frigjøringsjubileum

Det er to klare forskjeller på frigjøringsjubileet i 2020 sammenlignet med 25 år tidligere.

Frigjøringsjubileet 50 år etter frigjøringen etter 2. verdenskrig i 1995. Kong Harald inspieserer tropper i Narvik. Foto: Erik Veigård/NTB
Dette er et debattinnlegg som gir uttrykk for skribentens holdninger og meninger. Du kan sende inn debattinnlegg til debatt@dagsavisen.no.

I 2020 var det 75 år siden den andre verdenskrig sluttet og Norge og andre okkuperte land ble frigjort fra nazitysk okkupasjon. Hva kjennetegnet jubileet sammenliknet med 50-årsjubileet i 1995?

To forskjeller er klare.

For det første: koronaen gjorde normale arrangementer umulige og satte planlagte arrangementer på vent til inn i neste år eller førte til definitiv avlysning. For det andre: i 1995 defilerte fortsatt gjenlevende motstandskjempere i Oslos gater. Det skjedde ikke i år og det skyldtes ikke bare koronaen. I de mellomliggende årene var bortimot alle av de defilerende i 1995 blitt borte. Det understreket jubileets preg av å være historie på en annen måte enn de tidligere markeringene.

Men også andre forskjeller var tydelige.

I 1995 var det fortsatt de tradisjonelle heltene fra Milorg, Kompani Linge og den sivile ledelsen som ble framhevet. Andre mulige helter glimret med sitt fravær. I 2020 ble imidlertid nye helter trukket fram og fikk allmenn oppmerksomhet på en ny måte. Slik var det også en ny fortelling som ble formidlet. Fortellingen om motstandskampen ble utvidet til motstandskjempere som før var blitt fortiet eller ikke sett.

Den ene gruppen var kommunistene. De var blitt systematisk fortiet så langt, også ved jubileet i 1995. Med unntak av en Dagsrevyreportasje 8. mai var kommunistenes motstandsinnsats fraværende i markeringen i de store riksdekkende mediene. I år var situasjonen en helt annen.

Flere bøker om kommunistisk motstand var utgitt.

Min bok i år «Forfulgt, fordømt og fortiet» om den kommunistiske motstanden i hele sin bredde fikk svært gode anmeldelser i flere store riksdekkende aviser. Også Dagsavisen var blant andre aviser som omtalte boka. Mest oppsiktsvekkende var fraværet av innsigelser og kritikk som garantert hadde kommet 25 år tidligere. Slik var den sterke kommunistiske motstandsinnsatsen endelig blitt integrert i den større norske fortellingen om motstandskampen i Norge selv om enkelte større aviser i praksis fortsatte fortielsen.

Den andre gruppen motstandskjempere var kvinnene. De deltok mindre i aktivt motstandsarbeid fordi de med familie hadde hovedansvaret for å ta seg av barna og å skaffe mat.

Likevel var det mange kvinner som utførte farefulle oppgaver i ulike motstandsorganer og på ulike arenaer.

Innen NKPs motstand markerte de seg først og fremst i det såkalte «kvinneapparatet», ledet av tidligere AUFere, som mot slutten av krigen hadde 68 grupper i Oslo-regionen og ga ut aviser som Den norske kvinne og Kvinnefronten. Kvinner spilte også en viktig rolle i produksjonen av Radio-Nytt, en av de mest leste illegale avisene. Sambands- og kurérnettet til partiet var også i stor grad holdt oppe av kvinner. Noen uker i april 1945 fungerte et seinere kvinnelig medlem av Stortingets presidentskap for Arbeiderpartiet som øverste organisasjonsleder for hele NKPs motstandsvirksomhet.

Også andre har skrevet om enkeltkvinners motstand.

Nå i 2020 forsøker Mari Jonassen å gi en samlet framstilling i boka «Norske kvinner i krig 1939–1945». Det er en imponerende bred og omfattende framstilling på over 600 sider som dokumenterer at kvinner gikk inn i alle typer motstand: sivil motstand, fluktarbeid, etterretning, militær motstand. I tillegg kom innsatsen på utefronten – i eksiladministrasjonen i London, i handelsflåten og andre steder.

Over 1200 navngitte kvinner er registrert, men dette er et alt for lavt tall for den totale motstandsinnsatsen der mange uidentifiserte også deltok. Jonassen peker selv på at på slutten var rundt 5000 kvinner med i Milorg – som sanitetspersonell, i forpleining og administrasjon. Uansett har Jonassen utvilsomt rett i at kvinnenes innsats lenge var underkommunisert, for ikke å si utenfor synsfeltet for dem som skrev okkupasjonshistorie. Selv har hun nå med dette pionérverket levert et vektig bidrag til å rette opp dette og gir en forsinket, men fortjent honnør til kvinnene som var med i motstandskampen trass i fordommene de møtte.

Men frigjøringsåret så også en debatt som prøvde å ta de tradisjonelle heltene ned fra pidestallen eller gi dem noen solide riper i lakken.

Det skjedde i en kontrovers der oppmerksomheten samtidig ble flyttet fra heltene til ofrene under krigen.

Det gjaldt først og fremst jødene og det norske bidraget til holocaust. Dette var et tema det alt var forsket på – storverket var her Bjarte Brulands «Holocaust i Norge» (2017). Men det var Marte Michelet som kastet inn en brannfakkel året etter med boka «Hva visste Hjemmefronten?».

Her hevdet hun at langt flere jøder kunne vært reddet hvis hjemmefronten hadde utnyttet mulighetene til å varsle om arrestasjonene tidligere og hvis de ikke hadde stengt fluktruter for jødene. Dette indikerte etter hennes mening at jødene ble sett som «andre» enn vanlige nordmenn og at det fantes anti-semittiske holdninger også i motstandsbevegelsen. Også fluktorganisasjonen «Carl Fredriksens transport», som hjalp jøder, kom i skuddlinjen med beskyldninger fra Michelet om profittmotiver bak hjelpen.

Det kom en stor og opphetet diskusjon i kjølvannet av boka.

Nå i frigjøringsåret kom en motbok fra to av hennes kritikere fra 2018: Bruland og Mats Tangestuen samt Elise B. Berggren: «Rapport frå ein gjennomgang av Hva visste hjemmefronten?» De går Michelets påstander kritisk etter i sømmene og mener å kunne påvise en rekke faktiske feil og mangelfullt historikerhåndverk i arbeidet med kildene. Andre historikere støttet dem. Michelet svarte og fikk støtte både av enkelte faghistorikere, forlagsfolk og andre. Der står diskusjonen nå i en skyttergravskrig – og siste ord om saken og om motstandshelten Gunnar «Kjakan» Sønstebys rolle er ennå ikke sagt.

Sterke følelser kommer til uttrykk rundt framstillinger av nasjonens skjebnetime og av den ufattelige ondskapen nazistene utsatte jødene for. Moralske dommer om heltemot og svik får her en annen vekt enn under normale politiske stridigheter i fredstid. Slik fortsetter krigen om krigen.