Debatt

Den uformelle omsorgen

Regjeringens ferske pårørendestrategi gjelder oss alle sammen.

Dette er et debattinnlegg som gir uttrykk for skribentens holdninger og meninger. Du kan sende inn debattinnlegg til debatt@dagsavisen.no.

Regjeringen la nylig fram en ny strategi for pårørendesamarbeid.

Hovedbudskapet for pårørende er at de skal anerkjennes, synliggjøres, lyttes til og hjelpes til å kunne klare pårørenderollen. Pårørendestrategien kan også ses som en strategi for å få pårørende til å yte mer, uten økt reell medvirkning i praksis.

Ifølge Holmøy, Kjevik og Strøm (2014) vil behovet for helse- og omsorgstjenester dobles innen 2060.

Les også: Fikk beskjed om at de bare kunne besøke dødssyke Morten (74) én gang i uka

Samtidig vil antallet i yrkesaktiv alder og antallet pårørende være omtrent stabilt. I dag står pårørende for nesten halvparten av all omsorg, altså nesten like mye som tjenesteyterne. Hva menes når pårørendestrategien framhever at den uformelle omsorgen må opprettholdes på dagens nivå?

Hvis det er andelen av all omsorg som skal opprettholdes på dagens nivå, må både den tjenestebaserte omsorgen og omsorgsarbeidet fra pårørende dobles.

Hvis det menes at den skal opprettholdes på samme antall årsverk, skal pårørende gjøre like mye omsorgsarbeid som i dag. Da må den tjenestebaserte, formelle omsorgen tredobles.

Hva som egentlig menes vil få store konsekvenser for pårørende.

Les også: Pårørende som ikke får besøke sine kjære: – Redd det ikke er siste gang vi hører slike historier

Jeg savner at strategien belyser hvordan de offentlige tjenestene skal rustes opp. I flere kommuner strammes budsjettene for helse og omsorg inn i stedet for å utvides. Noen kommuner har vanskelig for å rekruttere helsepersonell. Jeg tror at det også er vanskelig å lønne dem. Skal de pårørende erstatte den medisinske ekspertisen?

Regjeringens ferske pårørendestrategi gjelder oss alle sammen. Nesten alle vil i større eller mindre grad være pårørende til noen som trenger helse- og omsorgstjenester i løpet av livet.

Det er viktig at pårørende verdsettes, synliggjøres, lyttes til og anerkjennes for den jobben de gjør, slik strategien vektlegger. Vi trenger alle å bli verdsatt og å ses.

Samtidig har pårørende behov for så mye mer. Det er også viktig for pårørende at deres kjære får de tjenestene de har behov for. De pårørende jeg har intervjuet vektlegger at den omsorgstrengendes beste er det viktigste for egen livskvalitet.

Regjeringen vektlegger likevel ikke sluttbrukerens tilbud i strategiens handlingsplan.

Les også: Ny koronavariant oppdaget: – Vi står overfor det mest kritiske punktet i pandemien

Det er positivt at regjeringen nevner at pårørende savner reell medvirkning. Likevel vektlegges ikke dette i nevneverdig grad i handlingsplanen. Reell medvirkning betyr nettopp at å anerkjennes, synliggjøres og lyttes til ikke er nok.

Informasjon og deltakelse er viktig, men er heller ikke nok for å sikre den reelle medvirkningen. Disse tiltakene må få virkning i praksis i tjenestene. Reell brukermedvirkning kan bety både innflytelse på sin egen situasjon og på tjenestene til brukeren.

Innflytelse på brukerens tjenester er naturlig for foreldre til barn med funksjonsnedsettelser, for de som er verger for voksne, når ens nærmeste ikke har samtykkekompetanse og når brukeren ønsker at pårørende skal representere en.

Pårørende synes det er krevende å samarbeide med tjenestene slik det er i dag.

Det handler om tilgang til informasjon, innvilging av tjenester og å planlegge innholdet i tjenestene. Vedtak om tjenester er i stor grad basert på faglig skjønn, og å klage på avslag ender ofte likevel opp i innvilging. Det kan derfor se ut som om det er noe å gå på når det gjelder bruk av skjønn. Hvis det er mulig å spare en ekstra runde med klaging før tjenester blir innvilget vil en kunne frigjøre ressurser hos saksbehandlere og hos pårørende, og samtidig øke den reelle medvirkningen.

På den annen side vet vi at mange ikke tør, orker eller vet hvordan de skal klage.

Les også: De som ikke får hverdagen tilbake (+)

Det kan spare kommunene for ressurser på kort sikt, og motivere til mindre bruk av faglig skjønn. Jeg savner en diskusjon av hvordan de ansatte skal håndtere et økende krysspress mellom å gi pårørende reell medvirkning og å skulle fordele knappe ressurser.

Mange pårørende ønsker å være omsorgspersoner i størst mulig grad. Da er det bra at regjeringen setter søkelys på ivaretakelse og hjelp slik at de kan klare det best mulig. Opplæring, informasjon, rett til koordinator og fleksible avlastningstjenester er viktig. Det har tidligere ikke funnes en pårørendestrategi, men det har vært et pårørendeprogram med bevilgninger til kommunene for å støtte pårørende med krevende omsorgsoppgaver og en pårørendeveileder til bruk i tjenestene.

Det er mye som tyder på at dette har vært lite tatt i bruk.

Et spørsmål som melder seg er hva som i praksis er nytt nå. Hvordan skal ulike hjelpetiltak og bedre samarbeid med pårørende faktisk bli iverksatt innen de rammene kommunene står overfor?

Alt i alt gir regjeringens pårørendestrategi grunn til uro omkring hva som egentlig forventes av pårørende framover.

Les også: «Jeg skulle til Sverige. Og følte meg som en flyktning»

Ved å ikke vektlegge politiske økonomiske prioriteringer, hvordan kommunene skal ruste opp den offentlige omsorgen og hvordan pårørende i praksis kan få reell medvirkning i tjenestene, kan det se ut som om det er pårørende som skal redde omsorgssektorens bærekraftutfordringer. At hvis de bare får vite at de gjør en god jobb og blir lyttet til og satt pris på, så kan de utføre enda mer omsorgsarbeid enn de gjør i dag.

Samtidig skal de være i jobb eller utdanning. Forskning fra andre land viser at livskvaliteten til pårørende synker i takt med økt omsorgsansvar mens man er i jobb.