Debatt

Den kronglete veien

Hvem trenger surefjes og skjema-rapportering?

Dette er et debattinnlegg som gir uttrykk for skribentens holdninger og meninger. Du kan sende inn debattinnlegg til debatt@dagsavisen.no.

Dagsavisen har lagt til rette for en offentlig debatt om bruk av kartlegginger i skolen. Det er bra.

Les bakgrunn for saken her: Regjeringens hemmelige barneeksperiment (+)

Redaksjonen har problematisert undersøkelser hvor små barn skal vurdere seg selv og sin hverdag med sure og blide fjes. Avisen har også fortalt om kartleggingsmetodikk som inviterer elever til å utlevere seg selv og sine medelever. Uansett hva vi mener om slike verktøy, bør lærere og ledere diskutere dem. Vi bør ikke overlate dette til politikere og forskere.

Verktøyene som Dagsavisen har skrevet om er utviklet av forskningsmiljøer, og intensjonen er å bidra til å løse store utdanningspolitiske utfordringer som sosial ulikhet og mobbing. Dessuten er de viktige instrumenter til innsamling av styringsdata for skolens ledelse og myndigheter. De gir også store mengder data til de forskningsmiljøene som har utviklet dem. Verktøyene introduseres gjennom kompetanseutvikling for lærere, finansiert av kompetansemidler.

Et kinderegg, vil noen si. Men kan ett og samme verktøy virke like godt på alle disse målområdene?

Det bør vi undersøke. Jeg har ingen fasit, men jeg vil reise noen spørsmål.

Les også: «Spillet i kulissene er urovekkende. Og som mor slår det meg: Hvor ble det av barna?»

Undersøkelsene er konstruert for å samle store mengder data, derfor er det viktig at alle svarer på de samme spørsmålene. For forskerne er dette viktig. Ellers kan ikke dataene sammenliknes og sammenfattes. Men standardisering kan være det stikk motsatte av hva en lærer trenger, for å forstå og bli kjent med sine elever. For læreren er det kanskje heller behov for å bygge på observasjoner og kunnskap om enkeltbarn og om klassen.

En lærer som kjenner elevene fra egen samhandling og har vært vitne til samspill mellom elevene, har en atskillig større mulighet for å nærme seg det som er elevens opplevde problem. For læreren vil det derfor være viktig å kunne velge mellom flere mulige hjelpemidler og gjerne kunne justere disse selv. Noen ganger er det en god samtale uten verktøy som skal til for å skaffe seg kunnskap. Noen ganger er det viktigst med samtaler mellom lærere i et team rundt en klasse eller gruppe, ikke standardisert kartlegging.

Les også: «Er våre barn og unge rett og slett blitt mål for måling, for målingens skyld?»

For ledere, skolemyndigheter og politikere gir standardiseringen en mulighet for å omsette elevenes trivsel og læringsmiljø til tall.

Dette kan oppleves som mer objektiv informasjon, og skape en følelse av trygghet og kontroll.

Men mange fagfolk har pekt på at den informasjonen som kommer ut av disse undersøkelsene kan være svært usikker. Hva elever svarer vil være påvirket av ulike forhold. Noen elever svarer det de tror at forventes. Det er også vanskelig å lage spørsmål som handler om trivsel og vennskap som kan summeres i kvantitative kategorier. Spørsmålene vil derfor kunne tolkes svært forskjellig.

Både barnehageloven og opplæringsloven gir en plikt til å gjennomføre tiltak for å forebygge og hindre mobbing. Verktøyene som Dagsavisen skriver om, oppleves som et svar på «aktivitetsplikten», som også pålegger barnehager og skoler å dokumentere hvordan de oppfyller plikten. Dette åpner for utvikling av et marked for dokumentasjonsinnhenting. Det er svært uheldig dersom det å dokumentere at man har gjort noe blir viktigere enn å utvikle arbeidsmåter som på lang sikt kan hjelpe elever og lærere til et bedre læringsmiljø.

Les også: Skolehistoriker:  – Det skjer en stille revolusjon i norsk skole

Foreløpig har ikke jeg sett dokumentasjon på at slike kartlegginger påvirker elevenes læring og danning positivt i et lengre perspektiv.

Likevel har slik forskning høy status hos politikere.

Intervensjonsforskning, altså forskning som skal utvikle «instrumenter» eller «intervensjoner» som skal gi målbar effekt på elevenes resultater, har særlig forrang i noen forskningsutlysninger.

Rett før jul fikk Læringsmiljøsenteret, som har utviklet en av undersøkelsene som Dagsavisen har skrevet om, 35 millioner. Disse pengene skal brukes til å utvikle to nye verktøy: Ett skal fremme livsmestring hos barn i barnehagen, og ett instrument skal øke gjennomføringsgraden i videregående skole.

Vi må fortsatt stille spørsmål om hvem som faktisk har nytte og glede av slike instrumenter.

Les også: – Fortsetter denne utviklingen i samme tempo, vil fellesskolen om få år ligge i ruiner

Det er hevdet at undersøkelsene gir barnehagebarn og elever medvirkning i sin hverdag. Det er en sannhet med modifikasjoner. Barn og unge gis i undersøkelsene en rolle som respondenter. Men hva de skal respondere på – det er det forskeren som bestemmer.

Mange har reagert på det uetiske i å sette barn i situasjoner hvor de skal gi negative karakteristikker av både seg selv og medelever. Det er en kritikk vi må ta på alvor, og den kan ramme både forskere, lærere og politikere. Det kan ikke være slik at vi kan sette barn og unge i vanskelige, ubehagelige eller skadelige situasjoner, bare på grunnlag av gode hensikter. Barn og unge må ha reell medvirkning i skolens arbeid med å utvikle et godt miljø – de må være aktører, ikke bare respondenter.

Verktøy og instrumenter betraktes som motorveien til god barnehage og skole.

Intervensjon og implementering av stadig nye instrumenter og verktøy antas å være den sikre og raske ruten. Forskerne lager oppskriften, politikere og administrasjon sørger for å spre dem. Lærerne utfører. Min erfaring som lærer, gjør at jeg tviler at dette er en heldig vei.

Les også: Solberg til frontalangrep på Sps skolepolitikk

Jeg tror at vi fortsatt må gå den kronglete og svingete veien. Vi må bruke bredden av forskningsmiljøer, og åpne for ulike teorier og et mangfold av metoder. Kunnskapen må bidra til kompetanseutvikling, men lærerne må fortsatt velge og ta stilling til ulik kunnskap. Lærere må dele erfaringer, skape faglige fellesskap, og tørre å utfordre hverandre. Barnehager og skoler må involvere elever og barnehagebarn i utviklingen.

Det er ikke alltid det enkleste er det beste.