Senterpartiets nye stortingsrepresentant, Jan Bøhler, er svært kritisk til rusreformen. Til tross for at dagens narkotikapolitikk beviselig rammer «hans folk» mer enn noen andre. I alle fall om hans folk inkluderer arbeiderklassens sønner og døtre i form av minoritetsungdom på østkanten.
Les også: «Hold dere til fakta og se forsøksvis etter meningsmotstandernes beste intensjoner»
Samtidig som han ser ut til å tape denne kampen og vi får en narkotikapolitikk på linje med anbefalinger fra blant andre FN og Verdens Helseorganisasjon, har Senterpartiet nå kommet med nye forslag til hvordan man kan fortsette narkotikakrigen under dekke av å bekjempe organisert kriminalitet.
Statsminister Erna Solberg sa nylig i Ole Christian Apelands podcast Lederliv at den politiske saksgangen går svært fort i dag. Det er «skriftlig spørsmål om morgenen – riksrett på ettermiddagen». Dette gjør også at politikere i liten grad rekker å gå ordentlig inn i saker som bør bearbeides, og at mye av det politiske håndverket derfor er posisjonering i media.
Dette kan forklare hvorfor regjeringspartiene, for å møte Bøhlers appell, er blitt enige med Frp om ti punkter for å bekjempe det de kaller for ungdoms- og gjengkriminalitet.
Flere av tiltakene er helt greie, men lite visste vi at en av de viktigste innsatsene for å bekjempe organisert kriminalitet er å få plassert barn i fengsel. Positivt er det i alle fall at de har bestemt seg for å utrede disse endringene før de innfører dem. Det er tross alt ikke trosspørsmål hva som fungerer i møte med ungdom som presses utenfor samfunnet. Det finnes allerede godt belegg for at hjelp og inkludering er mer effektivt enn straff og ytterligere utstøtning i møte med de store samfunnsmessige utfordringer som fattigdom skaper.
Det er uansett betimelig å spørre: hvorfor har vi denne diskusjonen akkurat nå?
Les også: Slik vil Bøhler få Stortinget til å stoppe sykehusplanene i Oslo (+)
Ifølge offentlig kriminalitetsstatistikk har det de siste tiår vært en reduksjon i antall siktede personer nasjonalt under 18 år. Mellom 2015 og 2018 var det riktignok igjen en økning, men antallet forhold i 2018 er uansett lavere enn på begynnelsen av 2000-tallet. Den samme utviklingen har vi sett i Oslo, der man hadde en «bunn» i 2015 og en økning frem mot 2018, som uansett var på et lavere nivå enn f.eks. i 2007.
Vi tar selvfølgelig ikke til orde for at politiet ikke skal etterforske kriminalitet, men disse «tough on crime»-utspillene fra politikerne som blander sammen «ungdomskriminalitet» og «gjengkriminalitet», ser ut til å være mer drevet av frykt for velgerflukt til Senterpartiet enn faktiske forhold.
Det er liten grunn til å tro at innsatsen for å ta «verstingene» som politikerne kaller dem, vil ha noen positiv effekt. To canadiske metaanalyser som så på 50 studier som inkluderte mer enn 30.000 lovbrytere, fant at økte fengselsstraffer korresponderte med økt tilbakefall til kriminalitet etter løslatelse. For lav-risiko-lovbrytere var det faktisk økt sannsynlighet for mer kriminell atferd som konsekvens av økt straffenivå.
«Tough on crime»-politikk har også vist seg å være ineffektiv når det kommer til å «avskrekke» personer fra å gjøre kriminelle handlinger og minimumsfengselsstraffer i USA har vist seg ikke å ha effekt og samtidig føre til diskriminering av minoriteter, psykisk syke og ungdom. En ny britisk tvillingstudie som så på mer enn 2000 tvillinger over en årrekke, der den ene tvillingen hadde vært i kontakt med justissektoren, konkluderte med at denne kontakten snarere enn å forhindre kriminalitet, førte til mer antisosial og kriminell atferd.
Les også: «Ap-ledelsen må ikke lenger la seg drive av prestisje»
Et samfunn som ikke klarer tilby den oppvoksende generasjon annet enn fengsel når de trøbler, blåser fallitt sånn vi ser det. Med egen erfaring både med utenforskap og arbeid med kriminalitet i sosialt arbeid, har vi i liten grad opplevd at politiet har hatt de virkemidlene alene som har bidratt nevneverdig til å inkludere heller enn å ekskludere.
Blant de unge kriminelle vi har møtt finner du hele spekteret fra nasking til alvorlige sedelighetssaker og vold. En god del av dem spiller seg ut blant verdens dårligste kriminelle og blir tatt for omtrent alt de har foretatt seg. Det er god grunn til å sette av mer tid og ressurser til inkludering i arbeidsliv og ivaretakelse av ungdom som faller ut av skolen.
Uten tvil er det sånn at mange etater må inn samtidig, og da er det også viktig at Oslo politidistrikt viderefører og styrker samarbeidet med sosialvesenet og andre for å drive godt kriminalitetsforebyggende arbeid. I seg sjøl ville fattigdomsbekjempelse og utjevning vært god forebygging.
Det er vi ikke kjent med at politiet driver med.
Det er liten grunn til å tro at «tough on crime»-forslagene til Bøhler, Frøhlich og Amundsen vil virke. I alle fall ikke om målet er å skape et tryggere samfunn med redusert kriminalitet.
Men kanskje er politikken målet i seg selv her? At man bare vil konstruere fiendebilder som man kan raljere mot for å vinne stemmer blant velgergrupper som hungrer etter enkle problembeskrivelser og ditto lettvinte og ineffektive løsninger.
Om målet er å motvirke kriminalitet, derimot, tror vi det må sterkere krutt til enn å sperre unge inne en periode for deretter å slippe dem ut med dårligere forutsetninger enn før!