Et av de eldste tegnene på sivilisasjon er et 15 000 år gammelt skjelett der det ene lårbenet har et tilhelet brudd. Ingen kan klare seg på egen hånd med et brukket lårben. Noen må ha tatt seg av den skadde og gitt vedkommende omsorg i mange uker.
Kirkemøtet i Nicaea i 325 bestemte at alle katedralbyer skulle ha et hospital, et hjem for fattige, uføre, gamle og syke. Man så på sykdom som utslag av ubalanse mellom fire kroppsvæsker (blod, slim, gul galle og svart galle). Gjennom god omsorg og inntak av urter og planteekstrakter ville man gjenopprette balansen og styrke kroppens evne til selvhelbredelse.
Vår tids medisin bygger på en teknisk-naturvitenskapelig oppfatning av kroppslig (somatisk) og til dels også psykisk sykdom. Sykdom skyldes endringer i prosesser i kroppens celler og ikke ubalanse mellom kroppsvæsker. Men omsorgs- og barmhjertighetsidealet lever fortsatt og er uttrykt i Grunnlovens §2:
«Verdigrunnlaget forblir vår kristne og humanistiske arv. Denne Grunnlov skal sikre demokratiet, rettsstaten og menneskerettighetene.»
Les også: «Ledelsen ved OUS kan ikke se bort fra de oppdrag vi har fått»
Grunnloven setter ingen økonomiske begrensninger. Paragrafen uttrykker verdier som ikke kan måles i penger.
Bedre levekår og forebyggende tiltak har gjort at antallet eldre har økt sterkt. Men somatiske sykdommer rammer oftest eldre mennesker. Det har ført til økende behov for somatiske helsetjenester.
Den teknologiske utviklingen har samtidig gitt tilgang til behandlinger som bare var drømmer for en generasjon siden. Man kan også behandle flere raskere, og antallet somatiske sykehussenger er redusert fra ca. 17.000 i 1990 til ca. 13.000 i 2019.
De teknologiske nyvinningene har gitt sykehusplanleggerne tro på at sengetallet kan reduseres videre. Ingen har tenkt på hva som er nedre minimum. Det bygges nye sykehus, men alltid ut fra tanken om å utnytte stordriftsfordeler ved sentralisering. Samtidig bygges sykehusene for små, og nedskjæringer på driften hører til dagens orden.
Dette har ført til store kapasitetsproblemer, f.eks. på Ahus og på Kalnes i Østfold. Mennesker er nå redde for at fremtidens sykehus ikke vil ha tilstrekkelig kapasitet.
Bunadsgeriljaen er et synlig uttrykk for bekymring for tilbudet til de fødende.
Sykehusene utvikles i retning av industribedrifter. De styres av økonomenes ånd og vokabular, mens helsefagfolk er i mindretall i styrene. Omsorg må sykehusene skyve fra seg. Dette er en helseetisk og helsepolitisk utfordring som ledende politikere ikke har tatt på alvor.
Les også: «Sykehusdirektør Bjørnbeth har pådratt seg et kjempeproblem»
Effektivitetens triumf over humanisme og omsorg i helsevesenet illustreres godt av planene for nye Oslo Universitetssykehus på Gaustad. Da Rikshospitalet (RH) ble bygd, het vinnerutkastet i arkitektkonkurransen «Det humanistiske sykehuset». Arkitektene ville «skape fysiske omgivelser som inngir tillit og trygghet for de mennesker som bruker sykehuset – et miljø formet av mennesker for mennesker, som en levende og vakker «by», ikke en behandlingsmaskin».
Professor Ole Fyrand satte det på spissen:
«Det skulle således ikke være teknikken, men humanismen som skulle gi arkitekturen dens uttrykk.»
Når nye OUS skal bygges, dreier det meste seg om teknologi. Begrepet humanisme har ikke vært nevnt i plan- og idédokumenter.
Det humanistiske sykehuset er dagens RH. Men tomta er trang, og nye OUS må bygges i høyden og anta den vertikale organisasjonens maktuttrykk. Hele den arkitektoniske grunnideen for RH blir ødelagt, og man får i stedet en brutal behandlingsmaskin.
Effektivitetskravet er satt langt høyere enn i dagens OUS, og sengetallet blir redusert. Alternativet, å rehabilitere Ullevål med lavblokker og beholde RH uendret, har Helse Sør-Øst nektet å utrede, enda investeringene trolig blir betydelig lavere.
Utenfor RH står en statue av 3 kvinneskikkelser med utstrakte hender. Statuene uttrykker at medisin er mer enn naturvitenskap, økonomi og effektivitet; medisin er også omsorg, varme og kunst. Planene for nye OUS representerer en dehumanisering av helsevesenet.
Les også: Tillitsvalgt lege reagerer mot sykehusdirektøren i Oslo: – Dobbeltkommunikasjon (Dagsavisen +)
Dette forsterkes av at RHs nabo, Gaustad psykiatriske sykehus, blir lagt ned. Dette naturnære sykehuset (fig.7) ble bygd i 1855 som en spydspiss i kampen for humanisering av psykiatrien. Nå skal det overtas av administrasjonen og ikke-helsefaglige funksjoner ved OUS. Pasientene skal flyttes til en høyblokk på Aker sykehus, nær det støyende Sinsenkrysset. Her vil de få mer kortvarige og «effektive» opphold og blir for øvrig overlatt til kommunal omsorg, som i stor grad er mangelvare. Psykiatriplanene går ut over noen av de aller svakeste i samfunnet vårt og bekrefter at effektivitet nå trumfer våre kristne og humanistiske idealer.
Over hele landet foregår det en kamp om sykehusenes «sjel». Skal de bare være høyteknologiske, supereffektive industribedrifter? Eller skal de også få fortsette som omsorgsinstitusjoner? Man må ikke glemme at:
• Sykehusene behandler mennesker, ikke maskiner
• Sykehusene bemannes av mennesker som ønsker å jobbe med mennesker, ikke primært med maskiner (3).
• Vi vil aldri kunne helbrede alt, men vi skal ofte lindre og alltid trøste dem som lider.
Kampen om sykehusenes «sjel» er også en kamp om hele samfunnets «sjel». Den franske journalisten Guillaume Duval har sagt:
«Vi lider under et politisk regime som er overdrevent vertikalt, i hendene på et teknokrati som er avsondret fra folket og deres livsbetingelser. Vanlige folk er ikke representert».
Hvordan skal vi sikre at samfunnet utvikles i tråd med Grunnlovens §2?
Svar burde gis før man investerer milliardbeløp i sykehus. Koronaepidemien varsler om at økonomisk vekst har grenser, og at samfunnet kan være betydelig endret om få år. I endringsprosessene som kommer, må vår kristne og humanistiske arv vernes aktivt, ikke minst innenfor sykehusene. Denne arven kan ikke måles i penger.
PS! Du leser nå en åpen artikkel. For å få tilgang til alt innhold fra Dagsavisen, se våre abonnementstilbud her.