Debatt

Boikott billig ribbe i år

Vi må slutte å tro på glansbildene i Gildes reklamefilmer. De er laget for å selge mest mulig kjøtt.

1 av 2

Dette er et debattinnlegg som gir uttrykk for skribentens holdninger og meninger. Du kan sende inn debattinnlegg til debatt@dagsavisen.no.

Når julestria inntreffer og julematen skal handles inn, kan det være fristende å rive med seg en billig ribbe fra butikkhyllen. I det øyeblikket er kanskje grisen den siste man tenker på. Skrikene og videoene av skamslåtte griser på betonggulv er kanskje glemt for mange. Jeg har forståelse for at det kan være vondt å tenke på, og at det er lettere å tro på Gildes glansbilder og misvisende reklamefilmer.

Virkeligheten ser imidlertid helt annerledes ut enn det reklamene viser.

Det store fokuset på pris og effektivitet i griseproduksjonen har ført til at både regelverket og produksjonsmåten har blitt tilpasset deretter. Grisekjøttet skal masseproduseres til lavest mulig kostnad, og årlig slaktes hele 1,7 millioner griser i Norge. Konsekvensen for grisene er alt annet enn et glansbilde.

Et av grisens viktigste artstypiske behov er å få rote med trynet i jorda. Likevel får under en prosent av norske griser være ute. Over 99 prosent av grisene lever innendørs hele livet, og de fleste av dem lever i trange, stimulifattige betongbinger. Levemiljøet fører til tvangsatferd der grisene biter på halen til hverandre, tygger på bingeinventar eller drikker overdrevent mye. Tvangsatferd oppstår etter langvarig frustrasjon over mangler i levemiljøet.

Dette betyr også at griser som ikke viser slik atferd fortsatt kan ha det vondt.

En slaktegris på 80 kilo har kun krav på 0,65 kvadratmeter med plass. Regelverket krever bare at grisene skal ha litt sagflis i bingene, og opptil 11 griser må dele på en håndneve med halmstrå. Sagflisen blir ofte spist opp fordi grisene fores opp på kraftfor som ikke gir tilstrekkelig metthetsfølelse. Å dytte trynet mot et betonggulv med litt sagflis og noen halmstrå kan aldri erstatte opplevelsen av å grave i jorda. Selv kjøttindustrien har innrømmet at en moderne grisebinge er et stimulifattig levemiljø.

Samtidig har griseavlen utviklet seg i takt med effektiviseringen og jaget etter lønnsomhet, der grisene skal vokse raskest mulig på kortest mulig tid og purkene føde stadig flere grisunger. Griseindustrien har avlet frem en purke som får unaturlig store kull, til tross for advarsler fra fagmiljøer på dyrevelferd. Resultatet er hard konkurranse om spenene blant grisungene, og i gjennomsnitt dør 2–3 grisunger i hvert kull av blant annet underernæring før de rekker å bli 4,5 uker gamle.

De store kullene tærer på purkas reservelagre, og gjør henne stadig tynnere.

Når purka attpåtil må ligge på hardt betonggulv, utvikler en stor andel av purkene smertefulle slitasjesår på skuldrene. For å kunne opprettholde en effektiv griseproduksjon, blir den utslitte purka gjort gravid på nytt bare 5-6 dager etter at grisungene ble tatt fra henne. Denne rovdriften på purkene fører til at de raskt blir «oppbrukt», og i gjennomsnitt sendes til slakt når de bare er to år gamle.

For å gjøre produksjonen enda mer effektiv, har griseindustrien avlet frem en slaktegris som legger på seg mer enn 1 kilo daglig. Den raske vektoppgangen fører til at grisene kan slaktes når de bare er 5,5 måneder gamle. Unaturlig rask vektoppgang kombinert med at grisene går på betonggulv hele livet, er årsaken til at benlidelser er et stort dyrevelferdsproblem i griseindustrien.

Vi må slutte å tro på glansbildene i Gildes reklamefilmer.

De er laget for å selge mest mulig kjøtt, ikke for å vise oss virkeligheten. For lidelse selger nemlig ikke. Nylig fikk jeg bekreftet av Gilde at de ikke selger kjøtt fra utegris. Kjøttet fra merker som Gilde kommer fra intensiv griseproduksjon, der jaget etter lønnsomhet går på bekostning av dyrevelferden. Hvis du derfor vil unngå ribbe som kommer med en bismak av lidelse, er et godt tips å se til de få enkeltstående bøndene som driver med utegris. Industriribba fra betonggris bør i hvert fall boikottes.