Vi er inne i den niende måneden med pandemien her i Norge. Bølge to er over oss og det er kommet ytterligere innstramninger for å få ned smitten.
I Oslo er det sosial nedstengning og byrådslederen var tydelig i sitt budskap. «Det er alvor nå».
I dag, som i april, er våre medlemmer i barnehagene på jobb. De er samfunnskritiske og er en viktig brikke i kabalen for å få samfunnet til å gå rundt.
Nå er de slitne.
Ansatte i barnehagene har i denne perioden, på lik linje med andre, måttet tilpasse seg en ny hverdag og nye retningslinjer. Smittevern i barnehage er ikke det samme som overalt ellers. Å holde distanse fra andre er umulig når man er på jobb.
Det vet alle som har litt kjennskap til barnehagehverdagen.
Arealene er nøye målt opp etter gjeldende forskrifter som ikke tar høyde for smittevern. Barna trenger trøst, nærhet og pedagogisk veiledning på nært hold. Og de ansatte gir det. For de har barnas beste i tankene.
Når smitteveilederen endrer seg, dukker det også opp nye diskusjoner i barnehagene. Skal vi fortsette med matpakker eller skal vi starte opp med matservering? Skal vi korte ned på åpningstidene eller klarer vi å holde det åpent?
Alle disse vurderingene gjøres i den enkelte virksomhet. Av de som er satt til å lede.
Noen virksomheter gjør endringer. De ser at de ikke kan gi det tilbudet som var før pandemien traff oss. Det er ikke mulig å drifte et pedagogisk forsvarlig tilbud og samtidig ivareta de ansatte.
Andre virksomheter holder fast på at tilbudet skal opprettholdes med de samme åpningstidene. Det begrunnes i behovet til de foresatte. De skal rekke å levere og hente sine barn slik at det ikke går utover deres egen jobb.
Matserveringen skal gjennomføres selv om de fleste barnehager ikke har lokaler eller tilstrekkelig med ansatte til å i tillegg ivareta smittevernet.
Da blir det færre matpakker å lage i de mange hjem.
Jeg stiller meg spørsmålet om det er det redsel for dårlige resultater på brukerundersøkelsen som ligger og lurer når disse beslutningene tas.
Sykdom i barnehage er dagligdags. Snørr, hoste og oppkast er ikke noe som hører sjeldenhetene til. Pandemien har lagt nye føringer. Ved det minste lille tegn til sykdom må de ansatte nå holde seg hjemme. Resultatet av dette er mye fravær og mange vikarer. Vikarene kommer gjerne fra bemanningsbyråer og jobber ved forskjellige tjenestesteder. Nå har også vikarmangelen meldt sin ankomst, for vikarene blir også syke.
Det begynner å bli vanskelig å få tak i noen som kan erstatte den trygge, fast ansatte.
Vi får stadig tilbakemeldinger fra våre medlemmer. De er bekymret for hvordan smittevernet ivaretas. Når den sårt trengte vikaren som kommer var i en annen barnehage dagen før, eller når spesialpedagogen som følger opp barn i hele bydelen skal ha sine timer på deres avdeling. Hvordan ivaretas smittevernet da?
Smitteveilederen sier at ansatte ikke skal bytte kohorter, det gjøres. For sånn fungerer det i barnehageverden. Det driftes etter beste evne, men på bekostning av hvem?
Får de sårbare barna de trygge rammene de trenger? Ivaretas de ansatte? Eller er det hensynet til de foresatte som veier tyngst? Som fagforeningsleder vet jeg hva medlemmene mine føler.
De føler seg ikke ivaretatt. Ikke verdsatt og ikke tatt på alvor. De er redde og fryktelig slitne.
En barnehageansatt kan omgås 18 barn om dagen, om ikke flere. Om hver av disse barna har 2 foresatte, og igjen har 10 nærkontakter ser vi at smittetrykket blir stort. Tar vi høyde for samhandling med andre ansatte på tvers av kohorter, vikarer og egne nærkontakter er det snakk om mange hundre mennesker.
Barnehagene trenger tydeligere føringer. Tolkningsrommet må bli mindre og beslutningene som tas må hensynta alle parter.
Jeg er redd vi går mot skyhøye fraværstall blant de ansatte. Ikke på grunn av covid-19, men på grunn av utslitte ansatte. Det skal være helsefremmende å gå på jobb. Det er nedfelt i lov.
Slik er ikke situasjonen for barnehageansatte i dag.