Debatt

Norge har ingen stemme

EU vedtar Norges nye flyktningpolitikk.

(FILES) In this file photo taken on September 9, 2020 a family of migrants leave the Moria camp after a fire broke out, on the island of Lesbos leaving over 12,000 men fleeing the squalid camp. - The failure of the European Union's migration policy could not have been laid out more starkly -- an already miserable camp burned and thousands of refugees homeless. On September 23, 2020, two weeks after the destruction of the Moria camp on the Greek Island of Lesbos, Brussels will launch its latest proposal for EU asylum policy. (Photo by ANGELOS TZORTZINIS / AFP)
Dette er et debattinnlegg som gir uttrykk for skribentens holdninger og meninger. Du kan sende inn debattinnlegg til debatt@dagsavisen.no.

I kjølvannet av brannen i Moria-leiren presenterte Europa-kommisjonen den 23. september en ny pakt for felles europeisk migrasjons- og asylpolitikk som skal erstatte Dublin-konvensjonen.

Med denne pakten forsøker kommisjonen å komme med løsninger på ett av de vanskeligste spørsmålene i moderne europeisk politikk.

Nemlig fordeling av ansvar på migrasjonsfeltet.

I Norge har spørsmålet om antall asylsøkere vi kan ta imot blant de 13.000 som er fanget i Moria reist stor debatt. Samtidig vies lite oppmerksomhet til de viktige og pågående forhandlingene rundt europeisk migrasjonspolitikk, som vil ha store konsekvenser for Norge.

Årsaken til at titusenvis av flyktninger befinner seg strandet på greske ferieøyer finner vi i EUs omstridte felles asyl- og migrasjonspolitikk som også styrer Norge. EUs Dublin-konvensjon ble vedtatt i 2003 og fastslår at alle asylsøkere som ankommer Europa skal få sin asylsøknad behandlet i det første landet de ankommer.

Dermed er Hellas forpliktet til å ta ansvar for de enorme mengdene asylsøkere som kom til Europa over Middelhavet, eller via Tyrkia. Hellas er blant EUs fattigste medlemsland og har hverken økonomiske ressurser eller saksbehandlingskompetanse til å håndtere dette ansvaret.

I forrige måned lanserte kommisjonen et forslag til ny asyl- og migrasjonspolitikk som skal erstatte Dublin-konvensjonen.

Dette er en viktig utvikling ettersom den foreslåtte pakten faktisk ser ut til å kunne samle svært sprikende interesser.

De siste fem årene har EU-kommisjonen, samt flere EU-medlemsland, deriblant Hellas, forsøkt å revidere og modernisere europeisk asyl- og migrasjonspolitikk uten hell. Til tross for katastrofale følger viste det seg umulig å oppdatere den utdaterte asyl- og migrasjonspolitikken.

En konsekvens av dette var at Schengen-samarbeidet som er helt sentral i europeisk samarbeid, brøt sammen. Schengen-samarbeidet muliggjør fri flyt av mennesker over landegrensene og hovedforutsetningen er en sikker ytre europeisk grense. Grenseland som Italia og Hellas klarte ikke å holde på alle migrantene som ankom i 2015, noe som innebar at migrantene beveget seg videre gjennom Europa.

Som følge av dette ble det satt opp grensekontroller mellom europeiske stater, som mellom Norge og Sverige, og i Sentral-Europa ble det til og med satt opp gjerder med piggtråd.

Å oppdatere asyl- og migrasjonspolitikken krever enstemmighet blant alle EUs medlemsland.

Det innebærer at enkeltland kan blokkere politikkforslag og de har dermed mye makt over politikkutviklingen. Innenfor asyl- og migrasjonspolitikken har medlemslandene svært ulike interesser, men langt de fleste ønsker en endring av Dublin-konvensjonen.

Grenseland som Italia, Hellas og Spania ønsker å omfordele byrden det er å behandle samtlige asylsøknader. Tyskland, Nederland og Sverige gir oppholdstillatelse til langt flere asylsøkere enn øvrige europeiske land, og ønsker at flere medlemsland skal bidra i dugnaden og ta imot flyktninger.

På den andre siden har vi de sentraleuropeiske land, som Polen, Ungarn, Tsjekkia og Slovakia, som tar imot svært få flyktninger og som ikke vil forplikte seg til å ta imot flere. De sentraleuropeiske statene anerkjenner behovet for en mer solidarisk europeisk politikk, men de har gjort det klart at de ikke vil kunne ta imot asylsøkere.

De har derimot åpnet for kunne bidra noe økonomisk eller med kompetanse.

I forrige måned, under ledelsen av kommisjonspresident Ursula von der Leyen, foreslo kommisjonen for tredje gang siden 2015 en revisjon av Europas felles asyl- og migrasjonspolitikk. Von der Leyen sendte et signal til de sentraleuropeiske statene da hun holdt EU sitt svar på state of the union-talen, i Brussel den 16. september.

Kommisjonspresidenten pekte på Moria-leiren og sa at Europa-kommisjonen skal gjøre en innsats på migrasjonsfeltet, og sa videre: «Men jeg vil være helt klar: hvis vi trapper opp så forventer vi at alle medlemsstatene også trapper opp. Migrasjon er en europeisk utfordring, og hele Europa må gjøre sin del».

Talen inneholdt også et ønske om majoritetsbeslutninger for å fortgang i EU politikken, og for at enkeltland ikke skal kunne holde EU sin politikk som gissel.

Til tross for klare signal om at kommisjonen ikke ønsker at EUs politikk skal la seg styres av et mindretall, så ser den nye pakten ut til å i mye større grad svare til kravet fra de sentraleuropeiske statene enn tidligere forslag. Pakten inneholder en ny solidaritetsmekanisme som gir medlemslandene mulighet til å kjøpe seg bort fra å ta imot flyktninger.

Medlemsland som ikke ønsker å ta imot asylsøkere skal kunne avlaste land som opplever stort migrasjonspress ved å ta på seg det fulle økonomiske og juridiske ansvar for å returnere asylsøkere som ikke kvalifiserer til opphold i Europa, såkalt sponsing av retur.

Kommisjonen skriver i forslaget sitt at det haster å få vedtatt denne delen av pakten og at de forventer politisk enighet rundt dette innen utgangen av 2020.

Det er fremdeles usikkert om alle medlemsland vil godta forslaget. Pakten har møtt skarp kritikk fra organisasjoner som påpeker manglende fokus på menneskerettighetene til asylsøkere.

EU-kommisjonæren som er ansvarlig for migrasjons- og asylpolitikken til EU, svenske Ylva Johanson, har kommentert at «ingen vil bli fornøyde». Men håpet fra kommisjonens side er at alle vil kunne godta dette forslaget.

Norge har ingen stemme i denne viktige avgjørelsen. Men dersom pakten blir vedtatt i EU så vil det innebære at den vil erstatte Dublin-konvensjonen som Norge har vært med i. Hvordan forholder Norge seg til det?

Mer fra: Debatt