Dersom du har fulgt med i den gjengse debatten om USAs og Kinas roller, og skiftende posisjoner, er det sannsynlig at du tenker at USA er i ferd med å miste sin posisjon på bekostning av Kinas fremvekst. Det er helt forståelig, med tanke på hva som skrives i de fleste aviser og sies i de fleste podcaster.
Men stemmer egentlig denne ideen om et fundamentalt skifte i de globale maktstrukturene?
Kommentar: «Modellen vår kan gå opp i limingen. Skjer det, øker sjansen for en norsk Trump i framtida»
Når man vurderer lands internasjonale posisjon, vises det ofte til en del bestemte faktorer som så sammenlignes på tvers av land (relasjonell makt). Vi sammenligner antall atomvåpen, antall hangarskip, antall mennesker, andel av global BNP, cyber-kapabilitet, med mer. Selv om disse målene ikke er uten betydning, har de en tendens til å skape et forenklet bilde av den globale maktbalansen.
Problemet med denne type sammenlikning er at den ofte ikke tar høyde for evnen land har til å nyttiggjøre disse elementene i faktiske konfliktsituasjoner, eller koblinger og nettverk som eksisterer mellom land. Det er først her USAs reelle dominans kommer til uttrykk. Ser vi på USAs evne til å benytte og uttrykke f.eks. sine militære evner globalt, blir bildet ganske entydig.
Det amerikanske militære komplekset kommanderer over 800 militære installasjoner rundt om i verden.
Les også: Trump kan erkjenne nederlag hvis han ikke når fram i rettsvesenet
Dette er en del av de i alt 6000 fysiske tilstedeværelsene USA har globalt, hvor over 170.000 tropper er utplassert i ca. 160 land. USA har altså muligheten til å påvirke global sikkerhetspolitikk hvor som helst og når som helst. USA kan dominere alle regioner i verden i løpet av få dager (noen steder timer). Kina har én offisiell militær allianse. Den er med Nord-Korea. Å forsøke å sette Kina opp som et reelt motstykke til USA, hva gjelder sikkerhetspolitisk innflytelse, klinger i virkeligheten nokså hult.
At andre land kan være gratispassasjerer (NATOs konstante krangel over to-prosent-målet), og er avhengig av amerikanske sikkerhetsgarantier, styrker bare USAs posisjon ytterligere. USA putter mer penger enn noen andre i forsvarsteknologi, slik at de bevarer sitt hegemoni. Dette gjør at allierte har et insentiv til å bli værende i alliansen, og at flere og flere ønsker å komme under USAs vinge (ytterligere styrke hegemoniet).
Men hva med økonomien? Her må da Kina komme?
Det skrives jo, og snakkes jo om det hele tiden. Dersom vi kikker litt forbi GDP-tall og usikre/kunstige vekstrater, hvordan ser det ut da?
Etter 1945 var USAs andel av global GDP 50 %, nå er den 15 %. Ergo, USA er svekket. Det som dog har skjedd samtidig er fremveksten av et globalt finanssystem. Dette systemet er totalt dominert av USAs økonomiske tilstand. Det har effekt på alle andre økonomier dersom det skulle skje noe med det amerikanske finansmarkedet. «Når USA nyser, blir verden forkjølet». Dette er like sant i dag som det var da den prøyssiske diplomaten sa det første gang.
Les også: Trumps stabassistent: Melania «teller ned til skilsmissen»
USA har også en valuta med et helt særlig sett av egenskaper.
Dollar fungerer som en global vekslings- og reservevaluta. Det innebærer at USA kan etterstrebe globale (sikkerhetspolitiske) mål, nesten uten bekymring for hjemmemarkedet. Dollaren står fjellstøtt og USA står i en helt særlig økonomisk posisjon. Kinas økonomi vokser, men den har ikke en global innflytelse som på noen skala kan måle seg med den amerikanske.
Utover global andel av GDP er det en rekke måter å vurdere økonomiers faktiske styrkeforhold på. Noe av det man kan se på er: hva blir produsert, hvor, og hvorfor? Også her står USA i en særstilling. Kompleksiteten på produktene som lages, og hvem som eier ideer og outputtet fra produktet, spiller en stor rolle når vi skal utforske hvordan maktbalanser faktisk er satt sammen.
De mest komplekse produktene lages alle sammen i USA og Europa, komponenter blir ofte produsert i Kina og Asia, men det er multinasjonale selskaper, med hovedkontor i USA, som tar ut gevinsten av det ferdige produktet.
Også de nye globale sektorene domineres av USA.
USA har den teknologiske definisjonsmakten og de store, snart verdensomspennende, teknologikonglomeratene. Kina har utviklet seg voldsomt teknologisk, og deres teknologiske kapasitet har økt internt, men den har til gode å skape seg global innflytelse. Det er også mye som tyder på at de vil slite med å få det. Se bare på hva som har skjedd når Huawei har villet bygge 5G i Europa, eller når TikTok vil gjøre det samme med dataene våre som Facebook og Google har gjort i årevis.
Kinas innflytelse er nasjonal, i beste fall regional.
Les også: 43 studenter ble sporløst borte fra den lille byen en høstnatt for seks år siden (+)
I 1987 skrev Susan Strange en berømt artikkel med navnet «the persistent myth of lost hegemony», ettersom alle ekspertene var enige om at USAs dominerende tidsalder var over. Når Strange studerte global maktbalanse med mer nyanserte begreper (strukturell makt) viste det seg at USA slett ikke så ut til å miste sin posisjon.
Når vi ser på det samme i 2020, med Strange sine briller, virker det som hennes analyse fortsatt holder vann. Det er vanskelig å se at USA, innenfor den overskuelige fremtiden, skal innta en fundamentalt annen og svekket global posisjon.