Debatt

Ensidig nyansering fra NRK

Det finnes baksider ved Eias konklusjon om økonomisk vekst.

Harald Eias opplysningsprogram «Sånn er Norge» traff ikke helt i innleggsforfatternes øyne. Foto: NRK
Dette er et debattinnlegg som gir uttrykk for skribentens holdninger og meninger. Du kan sende inn debattinnlegg til debatt@dagsavisen.no.

I NRK-programmet «Sånn er Norge» konkluderer Harald Eia med at økonomisk vekst fortsatt er forenlig med en bærekraftig klode. Eia har rett i at det finnes positive eksempler som har vokst fram – som både har tjent klima, natur og økonomien.

Det at PCer krever mindre mineraler nå enn tidligere er positivt.

Samtidig er det en rekke baksider av denne sannheten. For det første, dagens globale arbeidsfordeling og verdikjeder fører til enorme utslipp og unødvendig transportering av varer.

Selv om ressursbruken for hvert enkelt produkt har gått ned, er dette ikke entydig med at den totale ressursbelastningen har blitt mindre.

Et tydelig eksempel på dette er hvordan selskaper helt bevisst skaper produkter med redusert holdbarhet, såkalt planlagt foreldring. Allerede i designfasen legges det inn feil eller mangler for at både PC-ene, bilene og telefonene våre skal gå i stykker, og med det tvinge oss til å stadig kjøpe nye.

Dette gjøres på bakgrunn av ett enkelt mål, økonomisk vekst for selskapene. Så lenge det totale volumet produkter i omsetningen øker i et system tuftet på eksponentiell vekst, øker også miljøødeleggelsene.

I tillegg inkluderer man heller ikke hensyn til at arbeidsfordelingen og verdifordelingen nedover i verdikjedene ofte er svært urettferdige.

Eia henviser til en rekke grafer fra den vestlige delen av verden, som alle peker mot økende ressursproduktivitet, synkende materialbruk og dermed et minsket press på miljøet. Det stemmer at europeisk industri de siste årene har blitt mer ressurseffektiv, men dette er også bare én side av saken.

Store deler av kuttene i materialbruk skyldes at tidligere industriland har gått gjennom deindustrialiseringsprosesser og outsourcet materialintensive produksjonskjeder til andre verdensdeler. I Eurostat-rapporten Eia henviser direkte til, står det svart på hvitt at nedgangen i materialbruk kan skyldes utflagging av material-intensiv produksjon til andre deler av verden og at dette er noe som må undersøkes nærmere.

Videre, hvordan kan man snakke om økonomisk vekst uten å inkludere spørsmålet om fordeling?

Eia hevder at gjennom vekst, får vi en større kake som alle drar nytte av og som gjør at vi kan ha gode liv. En stor utfordring i dag, globalt, men også nasjonalt som SSB har påpekt ytterligere, er sosial og økonomisk ulikhet.

Det betyr at uavhengig av hvor stor kaka er, så er vi ikke sikret at alle får like stykker. Eller får et stykke i det hele tatt. Det er ingen direkte kobling mellom økonomisk vekst og forbedrede livsforhold, slik som Eia ser ut til å hevde.

Fattigdom kan ikke bekjempes gjennom økonomisk vekst alene, men gjennom en progressiv fordelingspolitikk.

Økonomisk vekst og vekst i ulikhet henger derimot ofte tett sammen. De siste årene har Norges økonomi vokst med 1–3 % regnet i BNP, med unntak under finanskrisa og i år med en global pandemi, likevel har vi fått stadig flere fattige! Det er videre de med størst formue som har høyest forbruk og dermed bidrar mest til både klimagassutslipp og overforbruk av jordas ressurser.

Samtidig har vi en politikk som gjør det dyrt å handle og leve miljøvennlig. Det betyr at det er relativt sett dyrere og vanskeligere for de av oss med lav inntekt å leve miljøvennlig, enn for de som allerede har de største kakestykkene.

Spørsmålet om økonomisk vekst er ikke svart/hvitt.

Men det evige jaget etter økonomisk vekst er svart. Når beslutningstakere ser seg blind på kortsiktig profitt, gjør dette at andre hensyn må vike. Vi ser det i norsk petroleumspolitikk – når Norge eksporterte ti ganger så mye utslipp som det vi slipper ut innenfor egne landegrenser, er det profitten som prioriteres over mennesker og miljø.

Vi ser det også når det kommer til internasjonale handelsavtaler hvor Norges mål er økt eksport av egne varer, og billigst mulig import.

Vi må derfor bort fra målet om evig vekst.

I stedet må vi sikre best mulig livsvilkår for alle mennesker. Målet må være at alle får et passelig stykke kake, ikke størst mulig kake totalt. Og nei, økonomisk stabilitet, eller motvekst for den saks skyld, betyr ikke at vi får dårligere liv. Derimot kan vi få mer fritid, renere luft, økt matsikkerhet og tryggere liv. Økonomisk vekst henger tett sammen med miljøødeleggelse og økonomisk polarisering, nettopp derfor blir vi nødt til å sette et tak på veksten og legge oss på en tydelig omfordelingslinje.