Fokus på fysisk aktivitet, sunn kost og pussing av tenner har lenge vært en selvfølge både i norsk skole og i vanlig barneoppdragelse. Gym-faget, «fysak», ut på tur, 5 om dagen og puss i to minutter er gjentatte fraser i samfunnets opplæring av våre små borgere.
Men fokus på et sunt sinn, og normalt god psykisk helse, er ikke like selvfølgelig.
Les også: Nav anklager lege for å bidra til trygdemisbruk: – Jeg gjør jobben min
Dette skyldes ikke mangel på benevning og berøring av psykiske temaer, men vi vil hevde at det jevnt over er et overfokus på psykisk uhelse.
Som fagpersoner er vårt inntrykk at det generelt i samfunnet i dag er godt tematisert omkring psykiske problemer; depresjoner, selvskading, angst og mer alvorlige psykiske problemer. Ja, man hører også om «traumebevisste» skoler, barnehager og hovedsteder!
Åpenheten rundt psykisk helse, og psykisk helsevern er vel og bra, men denne åpenheten må ikke komme i veien for verdien av barnets normalpsykologi og barnas naturlige håndtering av ubehag og stress.
Normale emosjoner, vanskelige følelser og ubehagelige tanker er en del av hverdagen, og de aller fleste barn er både robuste nok og har nok motstandsdyktighet i seg, for å takle disse. Det terapeutiske rommet og terapeutiske foreldreprogrammer er forbeholdt et fåtall og er heldigvis noe verken de fleste barn eller foreldre trenger.
Et sunt sinn handler om å ha kunnskap om egne følelser, tanker og handlinger.
Om å forholde seg til egne og andres reaksjoner og om å ha kunnskap og erfaring til å løse helt vanlige, hyppige eller mindre hyppige, livssituasjoner. Det handler om og naturlig overkomme belastninger. Med sunn og normal kunnskap hos barn og voksne om vår egen psyke, er skolen en unik arena til å kunne gi barna mye av denne kunnskapen.
Man kan forsterke normale utviklingsprosesser og trene barna på å se sammenhengen mellom tanker, følelser og handling. Dette er verken det samme som terapi, eller å gi barnet ansvar for egen psykiske helse.
Tvert imot kan vi gi barn, unge og voksne omkring barnet verktøy som gjør terapien overflødig, for de fleste.
Les også: Frykter konsekvensen av Raymonds sosiale innstramminger
Å snakke om naturlig robusthet hos barn er både nyttig og nødvendig i forståelse av god psykisk helse hos barn og unge. God psykisk helse handler i stor grad om trivsel, en opplevelse av å ha det bra og av mestring av helt vanlige belastninger i eget liv. Både barn og voksne trives bedre når vi er i stand til å håndtere vanskelige situasjoner og komme fra det med ny og innsiktsfull læring i «skolesekken».
For barna krever dette at voksne er i stand til å gi dem et adekvat ansvar og lar dem prøve seg. Barn trenger utfordringer samtidig som de trenger trygge voksne som gir dem den nødvendige støtten og veiledningen som trengs for å løse oppgaven de står ovenfor.
Skolen er en av de fremste forebyggende arenaene vi har for psykisk helse hos barn og unge.
Når de nye læreplanene med folkehelse og livsmestring trer i kraft inneværende høst, er skolen i en unik posisjon til å kunne forvalte sentral og nyttig kunnskap til barn og unge som kan forebygge psykisk uhelse og fremme robusthet. Dette forutsetter dog at skolen innehar den nødvendige kompetanse som trengs for å kunne forvalte et slikt tema.
Skal vi lykkes med å nå et slikt grunnlag for god og sunn psykisk helse, må barn og unge, lærere og aller helst også foreldre settes inn i grunnleggende kunnskap om hjernen, følelser og følelsesregulering, tanker og sosial kompetanse. Disse fire søylene vil sammen med normalpsykologien utgjøre et sentralt kunnskapsgrunnlag i forståelsen av hva psykisk helse faktisk er.
Les også: – Det skrives mye om alkohol. Men ikke heroin
Vi vil hevde at fokus på disse tingene vil være langt mer forebyggende for psykisk uhelse enn barns kunnskap om stress, depresjon, selvskading og andre psykiske lidelser. På samme måte som man trener barn til å ha et sunt forhold til kropp, aktivitet og mat, bør man trene barn til å ha et sunt forhold til sin psykiske helse.
Dette gjør man best ved å fokusere på barnets vitale og virksomme kropp, ikke på problemer.
At barn og unge lærer seg å kjenne sine egne følelser, og hvordan de skal håndtere dem vil kunne bidra til livsmestring i skole og hverdag. Vi voksne må sørge for at barn får og kan nyttiggjøre seg av egen styrke og den livsbejaende holdningen barn og unge har til livet. Et første skritt på veien bør være å forsøke å forsterke den naturlige robustheten i skinn og sinn som barna har så mye mer av, enn oss voksne!