Jeg tok et vikariat ved en skole i Groruddalen ved en tilfeldighet for fire år siden. At jeg ble værende der, handler om alt annet enn tilfeldigheter.
Overskrifter om skremmende tilstander øst i Oslo dukker jevnlig opp i norsk media. De skaper et bilde av de «farlige innvandrerne». De som kun vil dyrke kulturen fra hjemlandet, som ikke tar vare på egne barn, som ikke bidrar til sosialdemokratiet, men mer enn gjerne tar imot godene fra Nav-systemet. Media og kommentarfeltet beskriver en virkelighet der gjenger regjerer og barn langt ned i barneskolealder blir rekruttert inn i klanlignende gjenger. Sist var Jan Bøhler og TV 2 ute med denne beskrivelsen.
Det er så langt fra den virkeligheten jeg hver dag opplever som lærer i Groruddalen.
Les også: En oppskrift på økende forakt
For det første er medias presentasjon av situasjonen i Groruddalen blåst ut av proporsjoner. Gjengene som framstilles som en stor del av dalens befolkning, er i virkeligheten snakk om under et titalls unge gutter. Unge gutter som systemet har svikta grovt.
For det andre er det svært provoserende at disse uttalelsene fra Bøhler kommer i sammenheng med hans bokprosjekt. En skammelig gjennomsiktig salgsstrategi.
Jeg møter et titall barn og foreldre fra området hver dag. Det er hardtarbeidende, kulturrike, akademiske, kloke og respektfullt familiefedre og -mødre som gjør alt de kan for barna sine. Barna deres, mine elever, er stort sett andregenerasjons innvandrere.
Selvfølgelig byr dette på utfordringer, men kompetansen mine elever har i kraft av å være seg selv, er ikke noe man kan studere seg til på et universitet. De har en innsikt i det å være menneske som gjør meg svært ydmyk. Og denne kompetansen er noe både voksengenerasjonen og de kommende generasjoner kan lære mye av!
Elevene mine reflekterer på et nivå som er langt over flere av mine jevngamle. De stiller kloke spørsmål og utfordrer meg hver dag, både på det faglige og menneskelige plan.
De er språkrike; kanskje ikke i tråd med Nasjonale Prøver i lesing, men i mitt klasserom snakker elevene opptil tre språk hver, fra alle hjørner av verden.
De er ærlige, kreative, kunnskapsrike. Hvis jeg sier eller gjør noe som er feil, får jeg direkte tilbakemelding på dette. De stiller krav til mitt kunnskapsnivå, for de vil lære og utfordres.
Foreldrene viser meg tillit og omsorg. Jeg kom som helt nyutdannet, og menneskene i Groruddalen har lært meg å bli lærer. Jeg har fått feile, møtt forståelse, raushet og omsorg.
Under ramadan for et par år siden, kom en far med ekstra lunsj til meg som kona hadde ordnet kvelden før. De hadde bare lagt merke til at jeg hadde vært sliten en periode.
Kommende samfunnstopper og kulturelite kan like gjerne komme fra Groruddalen som Montebello. Det første vi må gjøre er å anerkjenne at kunnskap kommer i ulike former og ha respekt og ydmykhet for ulikhetene i befolkningen. Vi må slutte å male disse fiendebildene av hverandre, og heller tenke på hva vi har felles som mennesker. Neste gang vi ser en svartmalende overskrift, må vi ikke glemme at Groruddalen allerede har fostret opp flere viktige personligheter som har nådd langt ut over våre landegrenser.
Til alle som er så bekymra; sørg for at alle de tiltakene som settes i gang av ildsjeler får penger til å fortsette! Sørg for å bevilge midler så skolene har nok personale, slik at vi kan handle etter barnets beste.
Sørg for at de viktige fritidsklubbene bygges opp, ikke riv dem ned!
Husk at medias framstilling av en situasjon eller et område ikke er hele bildet!
Jeg tok et vikariat ved en skole i Groruddalen ved en tilfeldighet for ca. fire år siden. Menneskene, nerven, ærligheten, kunnskapen og varmen har gjort at jeg har blitt værende.