Ett av mange ekspertråd til foreldre er at de ikke skal fortelle barna at de er flinke. Ordet flink er blitt et slags allment fy-ord som foreldre bør skamme seg over å bruke. Men har jakten på korrekte ordvalg gjort oss blinde for det som egentlig er betydningsfullt?
Det er forståelig at foreldre blir skamfulle når de tar ordet flink i sin munn.
Les også: Koronainformasjon til foreldre samles på ett nettsted
Ett enkelt google-søk kan gjøre de fleste skremte. Det leses om konsekvenser som lav motivasjon og prestasjon, lav selvfølelse, mer nevrotisisme, og at ordet stjeler barnas glede.
Barn kan føle at de bare blir vurdert ut fra prestasjon, hvis foreldre bruker flink som ros. De fleste ekspertene er derfor enstemmige; ordet flink skal og må ikke brukes. Jeg hører rådene som gjenklang i foreldrenes samtaler, både på hjemmebane som mor og på kontoret som psykolog.
Jeg hører om foreldre som tar i bruk fremmede og uvante ord istedenfor, som gjør at det de sier oppleves som kunstig for barna. Jeg hører om foreldre som har sluttet å juble over sønnens fotballscoring på kamp, i frykten for å rope ut at sønnen var flink. Jeg hører om en nybakt far som ble skamfull og trist, fordi han sa flink til datteren sin som gikk sine første skritt.
En anerkjent metode innenfor barnepsykologiens verden er trygghetssirkelen.
I denne metoden brukes det en metafor hvor man ser barnets hjerne som en lampe, og tilknytningen med foreldre som kontakten som må settes i. Barna har altså et grunnleggende behov for kontakt med sine foreldre, for at de bokstavelig talt kan skinne.
Les også: Én av fire 9- til 12-åringer har fått reklame for å gå ned i vekt
En mulig kilde til kontakt er i situasjoner hvor barnet mestrer eller gjør noe bra. I slike situasjoner vil barn automatisk søke etter sine foreldre.
De søker etter å få delt sin glede med foreldrene, og de ser etter foreldrenes spontane og ekte glede. Barna trenger med andre ord ikke korrekte ordvalg for å oppnå kontakt. Så hva skjer da med barna til foreldrene som tar kunstige ord i sin munn?
Eller med gutten som ikke hører noe jubel fra fotballtribunen?
Eller hva med den 1 år gamle jenta som går sine første skritt mot en trist far? De får foreldre som jakter så mye etter riktige ord at de glemmer å glede seg over barna sine, og de glemmer å glede seg sammen med barna sine. Barna mister foreldrenes spontane glede. De mister muligheten til kontakt.
Det er snakk om et minibrudd med varighet på kun millisekunder, men det er nok til at barna føler seg alene og lite sett. Det er nok til at barna ikke får sin mulighet til å skinne.
Jakt heller etter det ekte
Det kan raskt virke som at foreldre er dømte til å mislykkes uansett hva de gjør.
Denne teksten er ikke ment for å gi enda mer skam og dårlig samvittighet. Teksten er ment for å nyansere våre tanker om ordene vi bruker, slik at vi ikke glemmer av andre betydningsfulle elementer i barneoppdragelsen. For det meste handler om nyanser her i livet, også når det gjelder hvordan vi skal være gode nok som foreldre.
Les og hør: Podkasten «Lars og Selma»: – Jeg skalv og hylgrein etter jobb
Barna tåler at vi er ekte mennesker som ikke alltid gjør alt riktig.
Vi har et slingringsmonn å gå på før vi kan betrakte det vi sier eller gjør som skadelig for barna våre. Sønnen din tåler at jubelen fra fotballtribunen ikke kommer hver gang, men han tåler ikke at dere aldri viser glede over en fotballscoring.
Datteren din tåler at du roper spontant av glede at hun er flink til å gå, men hun tåler ikke at du bruker ordet flink på autopilot hver gang du skal rose henne. Barnet ditt tåler at du bruker kunstige ord med mindre genuin glede, men det tåler ikke at du aldri virker ekte når du skal gi ros.
Så neste gang ordet flink glipper ut av din munn; tenk at det går fint for denne gang. Tenk heller at du var en forelder som ikke mistet inderligheten og det ekte i møte med barnet ditt, og vit at det er betydningsfullt.