Fra 2021 mister flere av landets mest etablerte danse- og scenekunstkompanier finansieringen. Konsekvensene kan bli at aktiviteten som i dag setter norsk scenekunst og dansekunst på kartet internasjonalt, opphører.
Les mer: Dansekompanier kan bli nedlagt. Nå vil Ap og SV forsøke å redde dem (+)
Debatten rundt finansieringen av scenekunst- og dansefeltet startet tilbake i 2018, som følge av begrensninger i ordningen. Etter press fra opposisjonen kom den politiske ledelsen i Kulturdepartementet til slutt på banen. Finansieringen ble sikret, og tilskuddsordningen skulle legges om for å fungere bedre.
Ved omleggingen av ordningen gjorde Kulturrådet noen grep.
Framover skulle det legges mindre vekt på fartstid og etablert drift. Langsiktigheten ble fjernet, og det ble i tillegg lagt inn et mål om å utjevne distansen til prosjektstøtten. Disse grepene var i strid med det som opprinnelig var intensjonen med ordningen, og er grunnen til at det etablerte feltet nå vurderer å avvikle driften for godt.
Resultatet vil være tap av arbeidsplasser og kompetanse, og igjen står et svekket danse- og scenekunstmiljø.
Arbeiderpartiet opprettet Basisordningen i 2007 nettopp fordi vi så at enkelte prosjektorienterte kompanier hadde behov for mer stabilitet og langsiktig finansiering. Gjennom basisordningen skulle spydspissene gis rom til å kunne planlegge i et lengre perspektiv og tørre å satse internajonalt.
I tillegg skulle dette bidra til å frigjøre midler fra andre ordninger, slik at også nye kompanier kunne bli løftet fram. Målet var å bygge både bredde og spydspiss, en tankegang som har lange tradisjoner i norsk kultur- og idrettsliv, og som har ført til internasjonale suksesser som Jo Strømgren Kompani.
Det er ingen menneskerett å få tilskudd fra Kulturrådet.
Les mer: – Jeg liker ikke å sutre i avisen, men jeg kan jo ikke annet enn å konstatere at det ser mørkt ut
Det er heller ikke politikernes jobb å gripe inn når vi er uenige i hvem som får avslag på sine søknader. Da vil armlengdes avstand-prinsippet miste sin troverdighet.
Men dette handler om strukturelle svakheter i kultursatsningen som burde vært ordnet opp i for lenge siden, og som den utsatte kunstnermeldingen og scenekunststrategien kanskje kunne kommet med løsninger for.
Dagens ordninger bidrar til å bygge opp talenter, men satsningene fjernes når kompaniene først har etablert internasjonale karrierer. Derfor er dette også et politisk anliggende.
I 2018 sto Venstre sammen med Arbeiderpartiet i vår bekymring over at de etablerte kompanienes behov for langsiktighet ikke ble ivaretatt. De var enige i at både Stortinget og regjeringen har et ansvar for å sikre framtida for scenekunst- og dansefeltet.
De skjønte, i likhet med oss, at det hastet.
Man ville dermed trodd at Venstre raskt ville finne løsninger når de endelig kom i posisjon og fikk kulturministerposten. Nå virker det derimot som om Raja har veldig god tid. I fjor valgte høyreregjeringen i tillegg å stemme ned vårt forslag om at «regjeringen i forbindelse med scenekunststrategien må utrede og fremme en søknadsbasert pott for drift og langsiktig støtte til de etablerte scenekunstkompaniene».
Les også: Fra «Folkeopplysningen» til «Skal vi danse»: – Det er med kredibiliteten som innsats
Arbeiderpartiet er mot at Kulturrådet skal tvinges til å velge mellom satsning på bredde eller spydspiss. Vi trenger begge deler, skal vi ha et mangfoldig scenekunst- og dansemiljø. Å sørge for at vi har en helhetlig scenekunstpolitikk, er politikernes jobb. Kulturministerens jobb. Da kreves mer enn fagre ord i stortingsmeldinger. Det trengs konkrete tiltak og helhetlige planer.
Hvorfor forstår plutselig ikke Raja det som Venstre forsto i 2018?
Statsbudsjett 2021 er like rundt hjørnet. Her må det komme løsninger for de etablerte scenekunst- og dansekompaniene. I mellomtiden får vi håpe at regjeringens manglende strategier og tilsynelatende gode tid ikke raserer feltet. Ministeren har vist at han kan danse. Han burde kjenne sin besøkelsetid og selv komme til dansegulvet før det er for sent.