I dag forholder vi oss til gamle bygninger på to måter: Enten så river vi dem for å bygge noe nytt, eller så bevarer vi dem for all framtid. Det fins mange alternative perspektiver til disse to måtene å forholde seg til gamle bygninger på. Jeg vil her presentere ett alternativt perspektiv jeg tror kan være nyttig: Byen er en gammel jakke.
Se for deg at du arver en gammel jakke av din bestefar. Din bestefar var viktig for deg, og du vet også at han var en nøktern mann som tok vare på de få jakkene han hadde. Du vil derfor ta vare på jakken. Men din bestefar var en helt vanlig mann, og verken en kjent komponist eller viktig statsmann, så det er ikke rimelig å se for seg jakken i en monter i et museum.
Du tar derfor på deg jakken, ser deg selv i speilet, og tenker at denne jakken skal du bruke, og du kjenner på at du nå også er mye nærmere din gamle bestefar enn om jakken hans hadde hengt i en monter. Du anerkjenner samtidig at ved å bruke jakken så kommer du til å skade den, søle på den og til slutt slite den ut. Underveis må du kanskje reparere den, eller kanskje du syr den om til en helt annen jakke.
I denne tilsynelatende skjødesløsheten ligger det en grunnleggende respekt for hvem din bestefar var, samtidig som du gir deg selv friheten til å forme din egen identitet. Din bruk av jakken viderefører også din bestefars nøkterne verdisyn som handler om å se på mennesker og ting som respektable ressurser, men som samtidig heller ikke setter for mange mennesker og ting på pidestall og i monter. En jakke er først og fremst et plagg.
Den historiske byen har vært en gammel jakke. Den ble brukt for det den var verdt, men også reparert og sydd om til det ugjenkjennelige. Det var kanskje ikke planlagt, men det var en forholdsvis god balanse mellom utvikling og vern, mellom funksjon og affeksjon. En by var først og fremst bygninger og plasser å oppholde seg i og gater å bevege seg i.
Men for et drøyt århundre siden kom modernismen, og den sa at den gamle jakken skal på dynga. På 60-tallet var halve Oslo planlagt revet og erstattet av 12-felts motorveier og boligblokker. Ut av denne bevegelsen vokste også bygningsvernet fram, som sa at den gamle jakken skal i en monter. Og fra 90-tallet har det meste av det sentrale Oslo vært underlagt en eller annen form for vern.
Vi gikk fra «riv alt» til «vern alt». Fra den ene fanatismen til den andre fanatismen. Det er en forståelig motreaksjon, men nå er det på tide å komme seg videre og finne fram til en ny, ansvarlig balanse mellom vern og utvikling.
La oss igjen tenke oss byen som en gammel jakke. La oss se på byen som først og fremst bygninger og plasser å oppholde seg i og gater å bevege seg i.
Oslo har sine Ring 1, 2 og 3 som er etablert i bilens tidsalder. Nå etableres det kilometere med sykkelveier i sykkelens tidsalder. Men da bare som rødmalt asfalt som tråkler seg gjennom en by som ellers er uforandret. Alle som har syklet mye rundt i Oslo har kjent på at det for eksempel mangler skikkelige forbindelser på tvers av byen mellom Ring 1 og 2, altså Bislett-St. Hanshaugen-Grünerløkka-Tøyen. Oslo mangler en slags «Ring 1,5» for sykkel.
Hadde vi sett på byen som en gammel jakke så hadde vi kanskje tenkt tanken på å rive noen bygg og etablert en slags «Ring 1,5» for sykkel. Det var denne tankegangen som i sin tid skapte bulevardene i Paris. Det ville vært et verdig monument for Oslo som sykkelby. Dessverre er vi så dypt indoktrinert i tanken om bygningsvern at vi ikke engang tenker tanken.
I disse dager bygges det også ut et nettverk av høyhastighetstog på Østlandet – intercitytriangelet – som vil gjøre Oslo til en sammenhengende byregion fra Lillehammer til Skien og Halden, med to millioner innbyggere. Dette krever en skikkelig «Ring 0» for tog gjennom Oslo, det vil si en ny jernbanetunnel mellom Oslo S og Lysaker som vil planlegges i årene som kommer. Likevel ser vi at det er bygningsvern som først får legge premissene for hvor en slik forbindelse kan gå, og ikke fremtidige to hundre år med jernbaneteknisk fleksibilitet og funksjonalitet.
Eidsvollbanen, Bergensbanen og T-banen: Historien om jernbane og transport er også historien om Oslo. Disse endret ugjenkallelig Oslo til noe nytt da de kom, og som regel til noe bedre og mer funksjonelt. Det som skjer med Oslo nå er i samme historiske skala.
Hadde vi sett på byen som en gammel jakke, så hadde vi turt å finne en ny balanse mellom vern og utvikling. Vi hadde sett på byen som først og fremst bygninger og plasser å oppholde seg i og gater å bevege seg i. Vi hadde behandlet den med respekt, men også turt å sy den om til en helt ny by.