Debatt

Det høye i det lave, og det lave i det høye

Vindindustriens korttenkte langsiktighet.

Dette er et debattinnlegg som gir uttrykk for skribentens holdninger og meninger. Du kan sende inn debattinnlegg til debatt@dagsavisen.no.

Ras

Vi står forvist på en liten snuplass øverst i Skarsvågen i 5-tida på morgenen. Hvis vi går herfra og ut på veien, vil vi bli anmeldt, sier politiet. De to gigantiske lastebilene venter nede i bakken med vindturbin-elementene, 130 tonn per transport står det i avisa.

De unge politikvinnene passer godt på oss som de selv ble passet på i barnehagen da brorparten av oss selv hadde barn der den gangen. Det er ydmykende, og sinnet raser innvendig. Jeg ser på kroppsspråket til de andre gul-skjortene at de kjenner det likeens; vi føler oss fanget, men vi gir oss aldri.

Jeg setter meg ned i blomsterlyngen i veigrøfta og får kameravinkelen derfra, nedenfra, fra mosen og lavets perspektiv, det laveste av det lave.

De to første gruppene som stod langs leia, fikk gått sakte foran turbin-transporten, men de siste som kom inn nærmere målet i Nessadalen, der vindturbinene skal monteres, ble avspist med at nå har dere fått demonstrert nok og at hensyn til lovlig virksomhet nå også må tas.

Folk ble opprørte; de hadde en rett som de ikke fikk.

De underjordiske er på plass. Det er den vakreste Frøya-natta noensinne, i lyse pasteller og med strålende gul nattesol og dalagubb. Naturen viser seg opp.

Les også: SV angriper statlig støtte til oljeselskap som ikke tjener penger

Frøya har pynta seg med lett tåke og dis i det vakre farge- og lysspillet og markblomstene gløder i frodige klynger mens vannet i vågen speiler den vakre himmelhvelven – som en brud ikles den vakreste skrud med lette slør over før hun giftes bort, selv når det er mot hennes egen vilje.

For dét er det: Mot hennes vilje.

Rag

Det er en varm ettermiddag på det romslige kontoret sentralt i München. Snart skal han ta sommerferie, men først må han overse at oppstart på monteringen av Frøya vindkraftverk kommer godt i gang. Det er sånn jeg ser det for meg:

«Det har vært mye bråk, men endelig nærmer vi oss sluttføringen; ferdigstillingen av vindindustriområdet – riktig skalert kaianlegg, strømkabler, skjæring gjennom grunnfjellet for bred transport, brønner for forankring av vindturbiner, oppstillingsplasser, baksering av elementene fra havna til montering på anlegget – eller «parken» som vi nå har døpt den om til. – Det lyder bedre, ikke sant?»

«Vi har også fått opp skilt som sier at det er forbudt å ferdes inne i parken – så har vi vårt juridiske på det tørre. Vestas-turbinene kommer til å rage 180 meter opp fra det flate landskapet og fange vinden som hvite seil mot Atlanterhavs-horisonten – det kommer til å se flott ut på foto for videre markedsføring av Stadtwerke München i Tyskland. Men det er ikke sikkert TrønderEnergi finner verdi i å holde denne fanen så høyt, det er klart.»

Les også: «Elektrifisering av Norge – uten vindkraft»

«Det blir ikke Italia-tur i år. Vi starter med vandring i de bayeriske alper – og andre delen av ferien skal vi slappe av på familie-godset i Rhin-dalen der vi alltid tar imot venner og familie på ettersommeren. Det blir skikkelig godt, kjenner jeg, det har vært en unntakstilstand på så mange måter det siste året. Men jeg fikk god klapp på skulderen av ordføreren i går: Dette går veien – for oss og byen, endelig – vi holder oss innenfor de grønne målsettingene. Vi må ha tro på framskrittet. Hvordan skulle det ellers gå? Ah, jeg tror jeg tar dagen nå; Teslaen venter og vil til fjells!»

Reis

Gutten skulle studere ved Orkdal Landsgymnas, sånn 1950. Han baksa tingene sine ut av båten – «Frøya-kofferten», som de kalte pappeska med reip rundt. Det var lett å se hvilke passasjerer som kom fra ytterst i havgapet.

Denne gutten skulle seinere bli historielærer på den samme skolen, han skulle bli faren min, og han skulle forklare meg hvordan innlandskulturen og kystkulturen har hatt ulik status, men at kystfolket alltid greier seg, at de klorer seg fast som lav og mose på berget til all tid.

Les også: «Det ligger store muligheter i å utnytte dagens vannkraftverk bedre»

Her har det levd folk i 11.000 år, i dette karrige landskapet hvor nøysomhet har vært en dyd for å overleve.

Pappa fortalte om hvordan den ene av onklene hans satt i et hvitt telt på myrbredda og spilte trekkspill ikledd hvit dress, mens de andre arbeidde nedi myra, våte og tilgrisa, med å ta ut torvbrensel – det de trengte – resten fikk være.

Så ser jeg for meg at pappa tar med seg sin pappa, og at de setter seg på hver sin haug ved innkjørselen til «Skammens park» på Frøya. De tar fram fiolinene sine og spiller sammen, og kanskje begynner de med «Änglamark», eller «Vem kan segla förutan vind?».

Hvem har sprengt fjellet? Hvem har solgt vinden? Hvem er det som leker Gud? Ikke med vår herres klinkekuler – men med enorme legoklosser fra det danske Vestas, «Made in China», av giftige materialer, med kraftkrevende industri, fraktet på skip og biler på hard diesel, elementer som aldri kan gjenvinnes, kun brennes eller begraves.

Hvem har et slikt hovmod, som skal falle?

Jeg er overbevist om at ingen ved sine fulle fem, med hånden på hjertet, synes at dette er greit.

Kom selv, så kan du se! Kom nå hit!