Tangen-saken skriver seg inn i historien som en dramatisk finansthriller på høyt plan. Saken har alle ingredienser som skal til for å fange publikums oppmerksomhet.
Thrilleren har mange aktører. Jurister og finansfolk, stortingsrepresentanter og finansminister.
Hovedskurken i dramaet er Norges Banks hovedstyre og sentralbaksjef Øystein Olsen.
Det begynte med at en norsk mangemilliardær vendte hjem for å ta over forvaltningen av det norske folks felles oljeformue. Ingen hadde hørt om Nicolai Tangen før sentralbanksjef Øystein Olsen presenterte Tangen på en pressekonferanse 26. mars.
Les også: SV om Tangen-saken: Disse grepene burde vært tatt med en gang
Da startet bråket. Hvem er han? Hva står han for?
Norges Banks representantskap, som internt i Norges Bank ofte er omtalt som et «supperåd», våknet. Representantskapets oppgave er ikke å gi råd av typen «suppe er sunt, året rundt».
Det er Stortingets kontrollutvalg med Norges Bank.
Representantskapet begynte å stille spørsmål om Tangens ansettelseskontrakt. Her var det mye som ikke stemte. Det ble pekt på at det var uheldig at Tangens nåværende og framtidige eierinteresser og personlige økonomiske forhold ikke ble avklart før ansettelsen.
Det ble også pekt på at det ikke var full åpenhet om Tangens selskaper i skatteparadiser.
Sentralbanksjefen gikk ned i knestående. Det ble verre da Olsen ble innkalt til høring i finanskomiteen i august. Han ble slått knockout da en enstemmig finanskomité sluttet seg til representantskapets beinhard kritikk.
Finansminister Sanner vegret seg i det lengste for å gripe inn i saken.
Han viste til sentralbankloven som garanterte for Norges Banks uavhengighet. Det var en tabbe. Ingen lov står over Grunnloven som garanterer Stortingets suverene stilling i vårt demokrati.
Les også: «Sentralbanksjefer kommer og går. Om ikke akkurat på denne måten»
Det gikk først opp for finansministeren at det var et handlingsrom i loven da regjeringenes egne eksperter på lov og rett fortalte ham det.
Norges Bank er ingen stat i staten. Banken kan ikke gjøre suverent som den vil. Etter Tangen-saken har Norges Banks uavhengige stilling fått en smell.
Stortinget bestemmer.
Tangen-saken ble avsluttet like dramatisk som den begynte. Mandag kveld meddelte påtroppende oljefondssjef Nicolai Tangen Norges Banks hovedstyre at han overdrar sin eierandel og sine utbytterettigheter i AKO Capital til den veldedige stiftelsen AKO Foundation.
Tangen har dermed ikke lenger noen eierinteresser i AKO, selskapet som han selv har bygd opp. Det gjelder for all framtid. I tillegg selger han sine andeler i fond i skatteparadiser.
Milliardene kommer han til å sette i forskjellige banker i Norge og i utlandet.
Norges Bank er uaktuell som sparebank.
Les også: Øystein Olsen har ikke vurdert å trekke seg
Tangen har med dette overoppfylt de vilkårene som bankens representantskap og Stortingets finanskomité stilte som forutsetning for at han kunne tiltre jobben som oljefondssjef. Alle muligheter for interessekonflikter er fjernet i og med at Tangen kvitter seg med det han har av midler i AKO-systemet. Det kan heller ikke reises noen tvil om hans holdning til å plassere penger i skatteparadiser siden han har solgt seg ut av paradisene.
Oljefondet er derimot tungt investert i skatteparadiser. Det er ikke Tangens problem. Det er et problem for Finansdepartementet og Stortinget at ikke Norges Bank holder seg til det som er vedtatt politikk.
I det politiske miljøet er man lettet. Det samme er finansminister Sanner.
Tangen og Olsen har fått grønt lys for å kjøre videre.
Uten å bli direkte presset av finansministeren har Tangen løst en alvorlig konflikt mellom Norges Bank og Stortinget. Hvis Tangen hadde holdt fast på den opprinnelige ansettelsesavtalen, som han formelt sett hadde full rett til, hadde sentralbanksjef Øystein Olsen neppe hatt annet valg enn å gå av.
Les også: Flere jussprofessorer mener Tangen-konklusjonen er feil
Tangen ville da ha slått følge. Ved selv å kutte alle bånd til AKO reddet han jobben for Olsen. Finansminister Jan Tore Sanner slipper å gripe mer direkte inn i saken.
Det er ikke bare Olsen som skylder Tangen en øl. Det gjør i sannhet også finansminister Sanner.
Nicolai Tangen har bevist at han er toppmotivert for å bli sjef for oljefondet. Det er ikke mange som hadde gitt bort hele sin formue for å bli embetsmann.
Det hadde ikke Tangen gjort heller, hvis han før jul visste hva som ventet ham. Tangen sto løpet ut og har vunnet på det.
Tapet av tillit i det politiske miljøet og i befolkningen er vunnet tilbake.
For Øystein Olsen er det verre. Han har gjort en slett jobb.
Sjefen for oljefondet har bedre politisk innsikt og større samfunnsforståelse enn sentralbanksjefen.