Egentlig bør ingen forundres over at et flertall i Rusreformutvalget anbefaler allmenn avkriminalisering av narkotikabruk. Det var jo det som var helseministerens oppdrag til utvalget. Det som er mer forunderlig er at flertallsforslaget langt på vei er et forslag om å gjøre narkotikabruk lovlig i Norge.
Mandatet og utvalget sier riktignok at avkriminalisering er noe helt annet enn legalisering, men er vi ikke farlig nær legalisering når det eneste som vil skje med deg dersom du bruker narkotika, er at du innkalles til informasjonsmøte med en kommunal nemnd, der det ikke engang er møteplikt.
Les også: «Hvordan barna dine kommer til å håndtere alkohol, vil ligne på hvordan du drikker»
Både utvalgets sammensetning, drøfting og anbefaling er sterkt innrettet mot våre ca. 10.000 narkotikaavhengige medmennesker. Det er positivt fordi rusavhengige mennesker har en soleklar rett til et verdig liv, og må få bedre hjelp enn i dag.
Men den viktigste målgruppen for narkotikapolitikken er allikevel alminnelig, norsk ungdom, som teller rundt 750.000 mennesker mellom 14 og 25 år.
Klarer vi å holde ungdommen borte fra narkotika, vil vi etter hvert vinne narkotikakampen. Klarer vi ikke det, vil vi tape.
Hva vil skje med narkotikabruken i Norge dersom det blir innført allmenn avkriminalisering? Utvalget har en formulering som kan oppfattes som at dette ikke vil medføre nevneverdig økt narkotikabruk, men det utvalget faktisk sier, er at det er vanskelig å bevise endringer i narkotikabruk ved hjelp av statistisk metode, og det er noe helt annet.
Da er det mer nyttig å lese side 135-155 i Rusreformutredningen, som forteller at et flertall av de refererte undersøkelsene indikerer at avkriminalisering eller annen liberalisering medfører økt narkotikabruk.
[ Les også: Eirik Newths samboer lå for døden: – Jeg dopet vekk følelsene mine ]
For hva er det som vil skje? Jo, unge menneskers fristelse til å forsøke narkotika vil øke, fordi det blir så mye vanskeligere for foreldre, besteforeldre, skole og organisasjoner å si «nei» dersom regjering og storting sier «tja» og «narkotika er da ikke så farlig». Og det er det man i realiteten sier dersom man avkriminaliserer.
Og burde ikke utvalget forstå at den kanskje aller viktigste forebygging overfor unge mennesker, nemlig politiets skolebesøk, bekymringssamtaler og tidligintervensjon overfor ungdom i faresonen, blir svekket dersom politiet, slik utvalget foreslår, ikke lenger skal ha ansvar for oppfølgingen av narkotikabruken.
Og burde man ikke også forstå at kontroll mot smugling og omsetning blir vanskeligere når narkotikaselgerne selvfølgelig vil hevde at det man frakter med seg, ikke er for salg, men til personlig bruk.
Utvalget skriver mye og faglig godt om de rettssosiologiske og stigmatiserende effektene av straff som virkemiddel. Men alminnelig norsk ungdom tenker ikke slik. Isteden tenker man: «Risikerer jeg noe ved å bruke narkotika, får jeg anmerkning på rullebladet, kan jeg oppleve problemer senere?»
Les også: Ikke siden 1990-tallet har antallet anmeldte narkotikaforbrytelser vært lavere enn i fjor
Hvis svaret på alle spørsmålene er «nei», så øker fristelsen til å forsøke.
Og hvis man tror at unge mennesker ikke skjønner at straffebestemmelsene ikke bare er straff, men også nødvendig hjelp til selvhjelp, og et uttrykk for at samfunnet bryr seg om deg, er jeg sikker på at man tar feil.
Det hører også med i bildet at den sanksjonering av narkotikabruk som utøves i dag er godt tilpasset brukerens situasjon, der påtaleunnlatelse, ofte i kombinasjon med oppfølging av helsesøster, konfliktråd eller forebyggende enhet i politiet, er den vanligste sanksjonering overfor unge mennesker.
Og så det aller viktigste: Med økt fristelse til å forsøke narkotika, følger økt bruk, og med økt bruk følger altfor ofte avhengighet, og flere unge mennesker vil bli ødelagt. Det er dessverre ingen tvil om disse sammenhengene.
Løsningen: Dilemmaet i narkotikapolitikken er at vi står overfor to ulike målgrupper, henholdsvis rusavhengige mennesker og alminnelig norsk ungdom, som trenger forskjellige virkemidler.
Det finnes imidlertid en kompromissløsning som dekker begge målgruppers behov, og det er å gjøre det samme i Norge som man gjorde i Danmark i 2007, nemlig å legge inn en unntaksbestemmelse i legemiddelloven §31 om at påtalemyndigheten kan reagere med «advarsel» istedenfor «straff» overfor bruk av narkotika, «dersom brukeren er en person med alvorlige rusproblemer der sosiale forhold taler for å kun gi en advarsel, og der bruken skyldes sterk avhengighet som følge av lengre og vedvarende misbruk av narkotiske stoffer».
Høie om sprøyterom: – Det synes jeg er bekymringsfullt
Ved å etablere en slik løsning, som vi i mangel av et bedre navn, kanskje kan kalle partiell avkriminalisering overfor rusavhengige, slipper alvorlig narkotikaavhengige mennesker straff for sin sykdom, mens alminnelig norsk ungdom som forsøker narkotika fortsatt skal følges opp av politi, påtalemyndighet og domstoler.
Dermed unngår man å ødelegge dagens velfungerende oppfølgingsordninger overfor unge mennesker, man unngår å flytte oppfølgingsansvaret for narkotikabruk over til diffuse kommunale nemnder, man unngår å sammenblande avkriminalisering og legalisering og man unngår at enda flere unge mennesker ødelegger livet sitt ved å fristes til å forsøke narkotika.
Kan vi håpe at denne kompromissløsningen blir sluttresultatet av regjeringen og Stortingets behandling av Rusreformutredningen?
PS! Du leser nå en åpen artikkel. For å få tilgang til alt innhold fra Dagsavisen, se våre abonnementstilbud her.
