Debatt

Et bakstreversk parti

Hvis ikke ledelsen i Arbeiderpartiet skifter kurs, må den selv skiftes ut.

Dette er et debattinnlegg som gir uttrykk for skribentens holdninger og meninger. Du kan sende inn debattinnlegg til debatt@dagsavisen.no.

Arbeiderpartiet faller på målingene og ser ut til å kunne bli den store taperen i neste års stortingsvalg. Problemet er at ledelsen i partiet ser ut til å være mer opptatt av å vinne valget for å kunne innta maktposisjoner, enn å gjennomføre et politisk program.

Det helt sentrale i denne krisen vi er inne i, er å samle venstresiden rundt en «Grønn ny giv». Dette gjør vi ved å forene oljearbeideren og miljøaktivisten.

Les også: «Jeg var ni og så bilder av en hovedstad i røyk. Det var første gang jeg lærte om AUF»

Problemstillingen om å innta regjeringskontorene for enhver pris er ikke ny for partiet. Før den første Ap-regjeringen i 1928 mente kritikerne at oppslutningen til partiet var for svak.

Den regjeringen ble også den kortest sittende i norgeshistorien. Først ved det brede kriseforliket i 1935 fikk man en stødig Ap-regjering. Den store forskjellen var et politisk program og bred mobilisering.

Den foreløpige programprosessen i partiet er en vits.

Ledelsen burde tatt initiativ til en bred prosess på venstresida, slik SV blant annet har foreslått. Isteden flørter de med KrF.

For mange av oss er det nok lettere å se for seg verdens enn kapitalismens undergang. Dette har kanskje forsterket seg under koronakrisen, men ikke la deg lure.

Mange av grunnene til krisens omfang kan vi gi kapitalismen skylden for. Manglende beredskap og krisepakker som favoriserer storkapitalen foran vanlige folk er to eksempler.

Istedenfor burde lagring av smittevernutstyr blitt ansett for å lønne seg, og Norges Bank burde gitt penger rett i lomma til alle borgere for å unngå NAV-kaoset.

Begge forslagene bør for øvrig gjøres permanent.

Les også: «Frp skifter nå politikk like ofte som andre skifter skjorte»

Kapitalismen ligger nede for telling og vi må vi fikse den før vi kan stable et alternativt økonomisk system på beina.

En stor utfordring vi har i Norge er at de store investeringene gjøres i olje og eiendom. Disse må vris til produktiv grønn virksomhet.

Dagens Ap-ledelse begynner i feil ende.

Istedenfor at politikerne skal avgjøre hvilke prosjekter som skal lønne seg, må de skaffe pengesekken og la teknokratene overta hvilke prosjekter som skal satses på.

Noen prosjekter vil ikke lønne seg og det er derfor vi trenger staten. Gjennom en grønn investeringsbank kan staten sikre langsiktige investeringer som både vil gi grønne kvalitetsjobber og vri kapitalen bort fra der den er lite produktiv og attpåtil destruktiv.

Oljeskatteforliket partiet ble med på nå før sommeren er en katastrofe for det grønne skiftet.

Det at Ap og fagbevegelsen bruker de samme argumentene som arbeidsgiverorganisasjonene er et bevis på hvor bakstreversk de er.

Spørsmålet en jo kan stille seg er «så hvorfor være medlem i Arbeiderpartiet?» Man må aldri glemme at partiet er kun et middel mot målet – i mine øyne et postkapitalistisk samfunn basert på faktiske demokratiske verdier- én person, én stemme. Ren luft, rent vann, 15 timers arbeidsuke, basisinntekt, helse og utdanning til alle, for å nevne noe.

Vi trenger en total transformasjon av politikken og de politiske partiene for å få til dette. Enn så lenge ser jeg fortsatt en sjanse i Ap, men dette kan endre seg.

Les også: «Kan det være på tide at Arbeiderpartiet legger vekk den høflige tonen?»

Hvis ikke ledelsen tar grep må den skiftes ut. Da burde vi helst klare å rekruttere inn de som står opp for arbeidsfolk. Problemet er at politikken i dag i altfor stor grad består av karrierepolitikere som har distansert seg fra det arbeidende folk.

Vil vi klare å snu ledelsen før valget? Sannsynligvis ikke – men vi mennesker trenger å ha en grunn til å stå opp om morgenen.

PS! Du leser nå en åpen artikkel. For å få tilgang til alt innhold fra Dagsavisen, se våre abonnementstilbud her.

Mer fra: Debatt