Jeg og en kompis er på vei mot bussholdeplassen. Vi kan se den komme i det fjerne. Bussjåføren smiler til meg og tar ut rampen. Han ser først på kompisen min og deretter på meg.
Han sier «så tøff du er som tar bussen, pen er du også!»
Mange tanker farer gjennom hodet mitt. Som om ikke mennesker med funksjonsnedsettelser kan være pene? Og hvorfor er det så tøft at jeg tar bussen? Det er jo ingen av de andre her som blir ansett som tøffe fordi de tar bussen inn til byen?
Jeg ser på han, jeg nikker og smiler.
Les også: «Meiner han at rasismen bør få friare spelerom?»
Bak der jeg sitter er det en annen passasjer som har plassert sykkelen sin. Etter noen stopp ser jeg at han begynner å røre litt på seg. I det jeg skal spørre han om jeg skal flytte meg, pirker han bort på kompisen min og spør om han kan få meg til å flytte meg så han kommer ut med sykkelen.
Kompisen min blir litt forfjamset og sier at det må han nesten spørre meg om. Jeg nikker og smiler, sier det ikke er noe problem og flytter meg slik at han kommer forbi.
Jeg ler det bort og begynner å prate om andre ting, men egentlig føler jeg meg tråkket på. Men jeg vil ikke nok en gang være den vennen som starter å snakke om funksjonshemming og diskriminering.
Noen ganger vet jeg heller ikke hvordan jeg skal forklare det.
Forklare hvor mye det koster å kjempe for menneskerettighetene sine. Forklare hvor mye enklere det er å faktisk la være. Forklare at dette ikke bare er en historie, men en historie av mange.
Systematisk diskriminering av funksjonshemmede skjer hver eneste dag. Det er vanskelig å gi andre en forståelse av hvordan det er å bli diskriminert, når de ikke har opplevd det selv. Ofte når jeg prøver å forklare, ender de bare opp med å synes synd på meg eller tenke «huff, det var trist».
Empati er en fin ting. Men det er ikke det jeg er ute etter.
Følg Dagsavisen på Facebook og Twitter!
Jeg vil at jeg folk skal få øynene opp for diskrimineringen uten at jeg må oppleve at andre synes synd på meg. Fordi det handler ikke om meg. Det handler om at jeg må navigere meg i et system som er diskriminerende.
Mange tror også at funksjonshemmedes likestilling går fremover. Det er langt fra sannheten.
1 av 3 funksjonshemmede opplever hatefulle ytringer. 100 000 vil jobbe, men kommer ikke i jobb. 80% av Norges skoler er ikke tilgjengelige. Når jeg definerer kommentaren til bussjåføren som diskriminering, er det mange som vil peke på at det sikkert ikke var vondt ment.
Og det var det helt sikkert ikke. Men det er heller ikke poenget.
Les også: Regjeringen vil prioritere flyktninger som er lesbiske, homofile, bifile og transpersoner
Poenget er at når jeg blir behandlet eller snakket til på en spesiell måte fordi jeg er funksjonshemmet, så er det diskriminerende. Det ligger en tanke bak. Tanken om full likestilling og frihet blir i dag møtt som noe ekstremt og at «det er vel å ta den litt langt?», at slike som meg burde bare være takknemlig for det vi får.
Også gjør man det man kan for å avslutte samtalen, vrir seg litt i stolen, for det er ubehagelig å prate om. Hvorfor er det slik?
Jeg tror mye handler om bevissthet. Å være bevisst over hvilke privilegier man har og hvilke man mangler.
Ikke minst reflektere over hvorfor det er slik og hvilke strukturer det kommer av. Systematisk diskriminering er en normal del av min hverdag. Det kommer ikke av at det er noe særegent med å være funksjonshemmet, men det kommer av menneskesyn.
Som funksjonshemmet blir man ofte umenneskeliggjort. Vi blir fratatt vår definisjonsmakt ved at folk synes synd på oss. Tenker at det er noe galt eller feil med oss.
Men hvem kan egentlig bestemme hvilke mennesker som er rett og hvilke mennesker som er feil? Bare ved å ha ulike kropper som bryter ved normen? Vi ønsker verken å bli glorifisert, være inspirasjonskilder eller stakkarsliggjøres.
Vi ønsker grunnleggende menneskerettigheter. Så enkelt er det. Frihet.
Frihet til å kunne bevege oss fritt i vårt eget land og å bli møtt som hele mennesker. Uten å skulle måtte kompensere eller bevise noe.
Som ikke-funksjonshemmet trenger man ikke å tenke på å måtte bevise at man er kompetent, bevise at man har noe på et universitet å gjøre eller er kvalifisert til en jobb.
Det finnes selvfølgelig andre faktorer enn funksjonsnedsettelser som gjør at man må bevise at man er kompetent eller kvalifisert, men disse faktorene handler ikke utelukkende om funksjonen din. Mange ikke-funksjonshemmede er ikke bevisste på hvordan de er privilegerte. Når man kan gå opp en trapp er det vanskeligere å se behovet for en rampe.
Før pleide jeg å tenke at det var meg det var noe galt med.
Les også: Victor har samlet inn over 150.000 kroner til å belyse diskriminering av ME-syke
At jeg bare måtte smile litt mer og jobbe litt hardere. At det var meg det var noe galt med når jeg ikke kom ombord på bussen eller inn på kafeen. Men det var aldri jeg som var problemet i møte med barrierene.
Det handler om hvilket samfunn vi vil skape. Ved å legge ansvaret på meg selv, gjorde jeg meg selv mindre. Jeg tok mindre plass, krevde mindre, svelget mer.
Men i dag ønsker jeg en revolusjon. En menneskerettighetsrevolusjon. Vi skal ta plass, vi skal være, vi skal kreve, vi skal yte og vi skal ha menneskerettigheter. Det er på tide å bestemme hvilken side av historien du vil være på.
PS! Du leser nå en åpen artikkel. For å få tilgang til alt innhold fra Dagsavisen, se våre abonnementstilbud her.