Debatt

Ingen tid til inkludering

Statlige ledere tenker «inkludering er fint, men ikke noe jeg har tid til å drive med».

Dette er et debattinnlegg som gir uttrykk for skribentens holdninger og meninger. Du kan sende inn debattinnlegg til debatt@dagsavisen.no.

Regjeringen trekker ofte fram at de har inkludering av funksjonshemmede på agendaen, senest ved statsminister Erna Solberg på Dagsnytt 18 fredag 26. juni.

Inkluderingsdugnaden er regjeringens fremste svar på spørsmål om frafall og arbeidsmarkedsintegrering, denne innsatsen som skulle ta over da delmålet om å ansette flere funksjonshemmede falt ut av IA-avtalen.

Da inkluderingsdugnaden ble lansert i 2018 skulle staten gå foran, og fikk en kvote der 5 prosent av alle nyansettelser skulle være personer med nedsatt funksjonsevne eller hull i CV-en.

Hvordan møtes disse forventningene om å lede an på bakkenivå?

Dette var spørsmålet jeg gikk inn med da jeg intervjuet ledere og HR-ansatte i staten tidlig i 2019. Tallet på statlige virksomheter som lykkes i inkluderingsdugnadens første fase viste seg å være lav. En gjennomgang av virksomhetenes årsrapporter avdekket at kun 3,1 prosent av dem oppfylte målsettingen.

Les også: Stigene opp fra vannet ved nye Vannkunsten i Bjørvika i Oslo byr på utfordringer

Hvorfor ble det slik?

Det viste seg at innsatsen først og fremst er satt inn på ikke å diskriminere funksjonshemmede som søker, og ta seg tid til å vurdere enhver kandidat som krysser av i jobbsøkerportalen at de har en funksjonsnedsettelse.

De jeg intervjuet kunne imidlertid melde at de som søker enten i særlig grad ikke har en funksjonsnedsettelse eller lar være å melde fra om den.

En virksomhet fortalte at av over 1.800 søkere var det bare 13 som hadde krysset av.

Det er påfallende at det er så få når vi har 85.000 arbeidsledige mennesker med funksjonsnedsettelser som ifølge Statistisk sentralbyrå ønsker å være i jobb. Kanskje virker ikke staten som et sted der det å melde fra om en funksjonsnedsettelse er noe som vil være en fordel som jobbsøker, eller kanskje er nåløyet for smalt?

Lederne jeg snakket med melder om et stadig økende press ovenfra gjennom nyliberalistiske reformer som avbyråkratiserings- og effektiviseringsreformen. Den forsterker en produktivit-etstankegang og et effektivitetsfokus som tvinger dem til å utnytte hver eneste stilling de får midler til maksimalt.

Solberg sa i Dagsnytt 18 at å jobbe effektivt handler om å jobbe smartere, ikke nødvendigvis mer intensivt, men mine statlige informanter demonstrerer at innstrammingsregimet spiller inn på inkluderingsevnen.

Les også: «Da jeg var liten så jeg aldri en på film eller TV som representere meg»

Resultatet blir at de statlige lederne, som er de som sitter med portvoktermakten, tenker at inkludering er veldig fint, men det er ikke noe jeg har tid til å drive med.

Det er et økt fokus i staten på at man ikke skal diskriminere i rekrutteringsprosessen, med forsøk (ironisk nok) med «blind rekruttering» blant annet. Inkludering av personer med funksjonsnedsettelser krever imidlertid noe ut over dette.

Det handler om å anerkjenne at søkernes utgangspunkt ofte ikke er likt, fordi man som funksjonshemmet kan møte mange flere hindre i livet, enten det dreier seg om å ta utdanning eller bygge en CV.

For statens del krever det å nå kvoten på 5 prosent en innsats den enkelte leder ikke virker forberedt på å gjøre.

De ser også ut til å mangle viktige ressurser og verktøy. Her kreves det tiltak som gjør at vi treffer de funksjonshemmede søkerne som kan passe for en jobb i staten, og som gir dem en sjanse i et jobbmarked der konkurransen er svært tøff.

Man må rett og slett gjøre noe for å øke tilfanget av kandidater og ikke bare slå seg til ro med de man har.

Trainee-programmet i staten er et eksempel på et tiltak som kan gi funksjonshemmede en mulighet, etter som det er et vilkår at jobbsøkeren har en funksjonsnedsettelse for å delta. Men det er en tung oppoverbakke å gå for å få slike tiltak inn i generelle strategier om rekruttering i en sektor som stadig presses til å stramme inn og kutte ned, og som er bundet av et strengt regelverk som krever at den best kvalifiserte skal få jobben.

Min forskning ble gjennomført i fjor, og så kun på oppstartsfasen. Kanskje går det bedre nå?

Når jeg ser over 2019-rapportene til de 10 største statlige virksomhetene er det bare én virksomhet som oppnår målet, og det er Nav selv. Så vi kan spørre oss om staten er i stand til å gå foran. Eller ligger det for mange hindre i løypa for mennesker med funksjonsnedsettelser til å ha en sjanse i denne delen av jobbmarkedet der konkurransen er tøff, og kravene er høye både til den som søker og den som skal ansette?

PS! Du leser nå en åpen artikkel fra Dagsavisen. For å få tilgang til alt innhold, se våre abonnementstilbud her.

Mer fra: Debatt