Årlig er rundt 23.000 personer innom polikliniske behandlinger for rus- eller spillproblemer, ifølge tall fra Oslo Universitetssykehus. Mange av dem er arbeidstakere.
Daglig ringer det ledere inn på Akan kompetansesenter sin veiledningstelefon. Ledere som er oppriktig bekymret for en ansatt. Hvordan skal de håndtere situasjonen? En ansatt har rusutfordringer. Erfaringen er at ledere strekker seg langt for å hjelpe, men ofte mangler kunnskapen.
Les også: «Alle liv skal behandles likt», sa Erna. Hva med de med psykiske utfordringer?
Svært mange av de som er i behandling for et rusproblem gjennom tverrfaglig spesialisert rusbehandling (TSB), er i jobb eller er sykmeldt fra et arbeidsforhold. Knyttet til alkohol er i underkant halvparten av de som kommer til behandling hos Blå Kors i Oslo, i arbeid, for de som har spillproblemer, er andelen over 60 prosent.
I Norge er det omkring 50 ruspoliklinikker, noe som gir et anslag av hvor stort antall mennesker dette dreier seg om årlig.
Vi må komme inn tidlig nok
Hos behandlingsinstitusjonene er målet å gi behandling før man drikker, ruser eller spiller seg vekk fra viktige relasjoner og fra jobb. Det handler om å komme inn tidlig nok, slik at ikke rus og avhengighet tar overhånd. Det er langt vanskeligere å komme tilbake når man først har mistet jobben, enn å klare å beholde den til tross for utfordringer.
Blå Kors poliklinikk i Oslo og A-senteret samarbeider med fire andre behandlingsinstitusjoner, og med Akan kompetansesenter om å reinkludere mennesker i arbeidslivet. Prosjektet har utgangspunkt i Akan-modellen et virkemiddel for arbeidsreinkludering. Arbeidsplassen som en kurativ arena.
Målet med prosjektet er å øke kompetansen om Akan-modellen for behandlere og behandlingsklinikken for å kunne gi et bedre tilbud når det gjelder arbeidsliv og rus- og spillproblematikk. Blant annet gjennom å løfte fram individuelle Akan-avtaler som en mulig støtte i arbeidshverdagen for pasienten.
En individuell Akan-avtale er i korte trekke en frivillig avtale mellom arbeidstaker og arbeidsgiver. Det er ikke en behandlingsavtale, men en oppfølgingsavtale. Når behandlingsinstitusjonene blir bedre på å fronte og bidra med sin kompetanse om individuelle avtaler mellom pasienter og arbeidsplassen, trygger vi begge parter: Arbeidsgiver til å bli trygg i samarbeidet og pasienten på at de beholder jobben hvis de overholder avtalen.
Les også: Korona og folkehelse: «Veien tilbake kan bli lang for mange»
Et samspill og dialog mellom arbeidsgiver, pasient og behandler gir det beste resultatet.
«Jeg hadde ikke lenger nerver til et dobbeltliv», sier en pasient ved A-senteret. Hun var i fulltidsjobb i kombinasjon med et økende alkoholforbruk. I etterkant opplever hun at avtalen i seg selv er støttende og oppfølging fra arbeidsgiver er seriøs.
Det er ofte svært vanskelig å «overtale» pasienter til å være åpne og involvere arbeidsplassen; skamfølelse, redsel for å bli oppsagt – tanker om at ingen har forstått at de har problemer står ofte i veien. Men de gode lederne finnes:
Jeg er flere ganger blitt beveget av å se omsorgen og støtten arbeidsgivere har vist sine arbeidstakere, noen med svært alvorlige avhengighetsproblemer, og fått være vitne til at de kommer seg tilbake, til jobben og til livet – med en forening av kontroll og støtte.
Kostbart for samfunnet, for arbeidslivet og for den enkelte
Til behandling kommer mennesker fra alle samfunnslag: Karrierekvinnen hvor det ble i overkant mye representasjon, studenten som drikker fire ganger i uka, og han som døyver smerten med en whisky før natta kommer.
Rollene i arbeidslivet er mange; han artige på fredagspilsen, hun som er litt for høyrøstet på firmafestene eller han gamle som danser for tett og er litt ustødig på julebordet. De fleste vil ha vanskelig for å innrømme at alkohol er et problem eller er i ferd med å bli det.
Når man blir den som ikke klarer det «alle andre» klarer, nemlig å drikke med måte, blir det skamfullt.
Alkoholvanene i Norge har endret seg enormt de siste tiårene. «Hverdagsdrikkingen» er blitt mer normalisert og vi drikker oftere enn før. Blant unge er det noe mer trendy å ikke drikke, blant eldre øker alkoholkonsumet
Alkoholrelatert fravær koster arbeidslivet minst 1,1 milliard kroner årlig. En lavere terskel og bedre kjennskap til hva som skal til for at mennesker som har utfordringer med rus og avhengighet kan stå i jobb, er nøkkelen.
Det er mye å hente for både arbeidsgivere og de som er i behandling.
Avhengighet er et sammensatt problem, som må tas på alvor, og som krever riktig behandling. Tilbakefall er for mange en del av endringsprosessen. I saker hvor det er godt samarbeid mellom arbeidsgiver, behandler og den det gjelder, ser vi at det ofte går bra.
– Leveren tåler mer alkohol enn relasjonene, for å sitere Frid Hansen som i mange år jobbet for Blå Kors på Borgestadklinikken. Sagt på en annen måte; på et tidspunkt tåler ikke de rundt deg mer. Det gjelder familie, venner – og arbeidsplassen.
Vi ønsker at flere mennesker beholder både relasjoner og arbeidstilhørigheten sin.