Det står om liv for barna i Moria – og livet de skal få leve. Betingelsene er ille og bare så langt i år har det dødd tre barn der. Men det står også om det livet de en gang skal få leve.
Om hvordan de merkes for livet av å være redde, bli re-traumatiserte og sakte miste håpet. De psykiske skadene er vanskelig å se. Er det derfor vi snur oss bort?
Våre aller fremste forskere på terapi ber oss snu oss tilbake og det litt raskt.
På 30-årsdagen til Barnekonvensjonen slo de alarm fordi terapiforskningen hadde avslørt at mange av de voksne man ikke klarte å hjelpe, kom til behandling med en herjet barndom, enten den var preget av krig i hjemlandet eller krig i hjemmet.
Det var mye som sto på spill for det handlet om alle de såkalte folkesykdommene: depresjonene, angsten og panikken, aggresjon og kontrolltap, traumer og rusproblematikk.
Budskapet kom med store bokstaver: Hjelp barna nå, det er nå hjelpen hjelper. Det kan ellers handle om å gi hjelp som ikke hjelper.
Forklaringen er åpenbar: Barn er i utvikling på så mange måter – og hvordan de utvikler seg er i stor grad påvirket av det miljøet de lever i.
De er sårbare, ikke bare fordi de er barn, men hjernen er i utvikling, verden er uforståelig og de mangler erfaring de kan lene seg på.
Erfaring om hvordan takle det vanskelige, hvordan regulere følelser når verden raser og erfaring med at mange ting ofte går bra til slutt.
For barna i Moria – både de som kommer med familien og de som er kommet alene – har alle flyktet fra krig eller krigslignende tilstander.
Erfaringen de bærer på er at verden er et utrygt sted og at de må være kronisk på vakt for å overleve. De har sett bombene falle og kjære dø. Nesten 80 prosent av dem har mistet minst en i familien før eller under flukten. Endelig ankommet Europa hadde de trengt forutsigbarhet og følelsen av å være trygge igjen.
Det Moria byr på, er innholdsløse dager, kamp om mat og frykt for konflikter og branner. Barna forteller om angst og bekymring. De er skvetne, strever med å slappe av og er i kronisk beredskap. Og siden hjernen tilpasser seg betingelsene vi tilbyr, vil barna vokse opp til å være skvetne, redde, dysregulerte voksne.
Det står om livet de en gang skal leve.
Betingelsene preger dem for alltid
Og det står om hvem vi vil være. For disse barna er her, på vår dørstokk. Vi kan velge å agere. Og vi kan velge å snu oss bort.
Bort fra det faktum at barna blir frarøvet sin rett til skolegang. Frarøvet sin rett til god omsorg. Frarøvet sin mulighet til et godt liv. For de psykiske skadene er så vanskelige å se.
De kommer gradvis, men de er der.
Mange av barna som var velfungerende da de kom til Moria, blir i løpet av kort tid enten utagerende, selvskadende eller helt stumme og tilbaketrukket. Forekomsten av angst, depresjoner og PTSD er langt over hva man ser andre steder. Og tidlig debut av psykisk lidelse øker sjansen for at dette kommer tilbake også senere i livet. Og da nesten i en fastfrosset form.
Men mulighetene for å rette opp er der. Om vi tilbyr andre betingelser, trygghet og skolegang, vil barna tilpasse seg også det.
De er formbare og vi har kompetanse til å hjelpe. Et solid nettverk av fagfolk finnes både i skolene og i helsevesenet slik at barna igjen kan finne fotfeste og komme tilbake på sporet av en god utvikling. Hvis vi lar dem. Hvis vi gir dem sjansen.
Så det står om livet. Om det livet vi velger å la dem få sjansen til å leve.
Det er mye som står på spill for barna i Moria. Det er vi blitt minnet om når vi har feiret freden etter fem lange og trange år. Og vi har grunn til å feire det største som har hendt i etterkrigstiden: Utviklingen av den globale empati. Aggressive og brutale nasjonalstater har gått ut på dato i stort antall.
Barn som lider skal få hjelp hvor i verden de er. Men vi må være på vakt. For det er mye som står på spill for oss også, for oss og vårt moralske kompass dersom vi lar den globale empatien forvitre fordi vi får nok med oss selv. Hent kompasset ditt, pila peker mot Moria.