Debatt

Bekjennelser fra en moderne mor

Neida, det var ikke min skyld at hun ble syk. Men jeg gjorde henne sårbar og sykere, skriver anonym mor.

Dette er et debattinnlegg som gir uttrykk for skribentens holdninger og meninger. Du kan sende inn debattinnlegg til debatt@dagsavisen.no.

Dagsavisen kjenner til skribentens identitet. Hun er anonym  av hensyn til datteren sin. 

Jeg har fått meg et brutalt slag i trynet som mor. Datteren min fikk ME. Men dette innlegget er til alle. For jeg har lært noe viktig.

12. mai var den internasjonale ME-dagen. Hvert år står ME-foreningen og ulike tilhengere og undergrupper på stand, skriver innlegg, bli intervjuet og rope i sosiale medier.

Men pass dere, mødre. Foreningens råd og tilnærming gjør mange sykere.

Gjør at mange mister håpet. Jeg tror datteren min hadde sittet i rullestol i dag om jeg hadde fortsatt å lytte til dem.

For å gjøre en lang historie kort: Datteren min trakk det korteste strået og ble en av de få som ble alvorlig syke etter en infeksjon som hos de fleste blåser raskt over.

ME-foreningen svarer: «Det er alltid en vanskelig balansegang»

Ti år gammel fikk hun kroniske smerter, brakk seg mye og ble stadig mer tappet for energi. Etter kort tid var det lite igjen av livet til jenta mi.

En omfattende ME-utredning ble satt i gang. Kombinasjonen av råd fra sykehuslegen, ME-foreningen og ME-foreldre gjorde at angsten tok meg.

En konstant, kvalmende redsel.

«Hun må bare bruke en viss prosent av energien sin. Bruker hun mer, kan hun bli sykere. Hun må skjermes fra støy. Hun kan ikke være i en hel bursdag. Mange tåler ikke dagslys»

«Hun kommer til å være syk leeeenge! Dere må lære å leve med sykdommen. Skjer det noe gøy, kan hun bli sengeliggende dagen etterpå. Hun må få sove når hun kan»

Hva gjør det med et barn å få slike beskjeder og historier? Hva gjør det med en mor? Jeg ble livredd.

Det var umulig å vite hvor mye energi hun kunne bruke. Gode opplevelser var nå farlige. Det ville være min skyld om hun ble verre, og dermed måtte jeg overvåke henne konstant.

Jeg har tenkt mye på hva som er felles for oss mennesker, uavhengig av helse, kjønn og hvor i verden vi lever. Det er kanskje flere som har kjent litt ekstra på disse grunnleggende behovene nå under koronakrisen. Vi trenger å sove om natta og at dagen har en form for innhold.

Vi trenger dagslys. Andre mennesker. Vi trenger glede og gode opplevelser. Å bli sett og forstått. Mye av dette ble tatt fra henne.

Jeg er nå helt sikker på at kombinasjonen av frykt og fravær av glede ga henne fart ned til den mørke kjelleren. Fylt av kjærlighet, frykt og omtanke bidro jeg til å ta livet fra henne. Jo flinkere vi var til å passe på, jo dårligere ble hun. Likestilling eller ei - her har vi mødre et særlig ansvar.

Nå vet jeg at denne sykdomsfokuserte dynamikken kan forsterke og forlenge symptomene. Det gjelder også mange andre tilstander, utfordringer og sykdommer.

Vi fikk hjelp med å snu. Vi bestemte oss for at symptomene ikke er farlige, selv om de var høyst reelle og veldig fysiske.

Vi bestemte oss for at det som gjør henne glad er bra. Mer av det! Det har vært en lang og tung vei, men nå er hun tilnærmet frisk. Det betyr ikke at jeg kan slippe taket.

Jeg må passe meg for ikke å gå tilbake i hamsterhjulet, der summen av jobb, familie og fritid ofte gjorde meg stressa, sliten og mentalt fraværende. I hamsterhjulet jeg delte med så mange andre moderne mødre.

Vi lever i et samfunn hvor svært mange unge rapporterer om psykiske vansker, stress og press. Tre av ti unge dropper ut av videregående. Vi kan snakke mye om store strukturer og forhold vi rår lite over. Men Barne- ungdoms- og familiedirektoratet er klare i sine råd for å forebygge psykiske vansker: Lytt ordentlig. Still spørsmål. Legg vekk mobilen.

Vis kjærlighet og del erfaringer. Vær til stede.

Forskning viser at også skolefrafall ofte har sammenheng med forhold hjemme. Nyere rusforskning viser at den viktigste forebyggende faktoren for unge er tid med foreldrene, og at de voksne er bevisste på at de er rollemodeller.

Enten jeg vil det eller ei er jeg min datters fremste rollemodell. Jeg var ikke noe sunt forbilde.

Jeg sa at hun ikke skulle stresse med skolearbeidet, men stresset selv med jobb. Jeg sa at hun måtte slutte å kritisere sitt eget speilbilde, men gjorde det selv. Jeg sa at hun skulle gjøre noe bra for seg selv, men hadde selv for lite tid og ro. Sånn er det langt på vei fortsatt. Men jeg øver.

Foreldre sier ofte at tenåringer ikke vil være med oss. De trenger oss ikke lenger. Men det er trolig denne perioden de trenger oss mest. Når det er totalt ommøblering i hjernen uten en plan. Når de er usikre på alt. Koronakrisen har vist mange at sure tenåringer står opp av senga og kommer ut av rommet for å spille brettspill, småprate og drikke kakao. Tilbringer vi tid sammen er det større mulighet for at vi fanger det opp om noe er galt. At de kommer til oss. Vi må ikke forsvinne tilbake i gamle mønster når krisen er over.

Nå roper ME-foreningen roper ekstra høyt. De roper etter medisiner og biomedisinsk forskning. De fremstiller seg som de syke og svakes representant mot det store, uvitende systemet.

Men deres budskap kan gjøre pasientene sykere.

Selv om årsaken kan være veldig fysisk og konkret, trenger ikke løsningen ligge der. Alt henger sammen med alt. Et menneskes liv, helse og livskvalitet er summen av smått og stort. Hode og kropp er én organisme. La oss bruke det vi vet og kan om hva vi mennesker trenger for å leve, ikke bare overleve.

Nei, det var ikke min skyld at datteren min ble syk. Men hun hadde en liten sårbarhet, som så mange har. En sårbarhet jeg ikke så godt nok der inne fra hamsterhjulet. Forhåpentligvis tar vi med oss noe godt fra denne krisen, akkurat som vi alle kan velge å leve litt annerledes etter koronakrisen.

Hilsen en mamma