Majoriteten av økonomer og politikere mener veksten vil bli redusert med fire til seks prosentpoeng som følge av koronakrisen.
Mange er blitt arbeidsløse over natten, økonomene melder om negative konsekvenser i flere år, og at velferden vår står i fare. Spørsmålet er om økonomiske indikatorer som BNP, egner seg til å gi riktig bilde på velferd og økonomisk status i vår tid.
Er det på tide å ta et grunnleggende oppgjør med vår virkelighetsoppfatning om arbeid og fordeling, og hva som skaper verdier?
Les også: Frp reagerer kraftig på utsatt kutt i eiendomsskatten
«Brutto nasjonalprodukt (BNP) kan måle det meste, bortsett fra det som gjør livet er verdt å leve.» Ordene er hentet fra talen Robert F. Kennedy holdt for studenter på Universitetet i Kansas i mars 1968. Spørsmålet er om BNP er en god indikator for samfunnsutviklingen i 2020.
Hva måler egentlig BNP som er relevant i dagens samfunn?
Etter 12. mars har vi sett enorm aktivitet for å sikre vår helse. Mesteparten av denne innsatsen gir kun små utslag for beregning av BNP. Innsatsen fra helsepersonell og frivillige, er utelatt i regnestykket. Hva om disse merverdiene ble med i BNP?
Hadde vi regnet inn det som gjør livet verdt å leve, ville da økonomien sett annerledes ut.
En av nasjonalregnskapets fedre, professor Simon Kuznets (ved universitetene: Wharton, Harvard og Johns Hopkins), utarbeidet i årene 1932–1934 grunnlaget for beregning av BNP.
Siden er definisjonene blitt utviklet videre. Men det viktige er, som Kuznets advarte mot senere, at BNP ikke gir svar på verdiskapning innen utdanning, helse og andre høyt verdsatte aktiviteter i samfunnet.
BNP og nasjonalinntekter ble i utgangspunktet beregnet for å finne lands krigsberedskap. Senere har indikatoren blitt brukt som indikator for å vise økonomisk vekst i forbrukersamfunnet.
Simon Kuznets fikk Nobelpris i økonomisk vitenskap i 1971.
Økonomisk vekst og arbeidsplasser, har siden 1960 vært hovedmål for både høyre- og venstresiden. Tallberegningene er etter hvert blitt udiskutable dogmer og fakta. I den grad politikere nå snakker om reformer, så handler det hovedsakelig om økonomisk vekst og arbeidsplasser.
Nå er det grønn vekst som gjelder.
Færre vil jobbe i «verdiskapende» sektor framover. En anekdote fra slutten av 60-årene oppsummerer det ganske greit. Under en omvisning på Fords nye, automatiserte fabrikk, spurte på spøk Henry Ford II fagforeningslederen Walter Reuther: «Walter, hvordan skal du få disse robotene til å betale fagforeningskontingent?» Hvorpå Reuther svarte: «Henry, hvordan skal du få dem til å kjøpe bilene dine?
Den altoverskyggende «troen» på hva som har verdi, vil ikke skape «arbeid» til alle. Vi har hittil kun klart å skape «bullshit jobs» til mange.
Men det finnes verdifulle oppgaver og aktiviteter til alle, vi må bare finne gode løsninger for å vise at de bidrar til økonomien.
Les også: Regjeringen bryter handlingsregelen – vil bruke nesten 420 oljemilliarder i år
Kjøpekraft (penger) er helt grunnleggende for å nå mål 1 og 2 i FNs bærekraftsmål – utrydde fattigdom og sult. Når inntekter utelukkende skapes av «lønnsarbeid» og kapital, blir disse målene umulig å oppnå. Mange har nå innsett dette og flere tester ut Universal Basic Income (UBI; på norsk borgerlønn) og kortere arbeidstid for å skape bedre fordeling i samfunnet.
Borgerlønn utfordrer naturlig nok våre tanker om frihet, og idealet om å yte før nyte. Men er tiden likevel inne for progressive tanker og se om store visjoner kan være mulig?
Alle store samfunnsendringer, som først ble ansett som utopiske og lite gjennomførbare, ble senere sett på som selvsagte og helt grunnleggende. Ingen trodde i 1950 at vi ville ha en universell folketrygd i 1967.
Nå blir ideer om borgerlønn og kortere arbeidstid møtt med samme motargumenter.
Historisk har elitene og kapitalinteressene vært bremsekloss for utviklingen av sosiale tilbud og velferdsordninger. Hovedsakelig har elitenes skepsis til velferdsgoder vært forankret i menneskesynet om at folk flest stort sett er late og ikke vil gjøre noe uten intensiver. Dette ser vi tydelig i tiltaket aktivitetsplikt for sosialtrygd som nylig ble innført.
Samfunnsordningene vi alle nyter godt av nå, ble i hovedsak drevet fram av en velorganisert og progressiv arbeiderklasse. Resultatet av disse verdikampene, har ført til en enorm klassereise og stor middelklasse i Vesten. Krev det umulige var credoet til fagbevegelsen på sekstitallet, og venstresiden vant stor oppslutning på store visjoner for land og folk.
I dag er det ansvarlighet, bevaring av det bestående og nyliberale markedstanker over hele det politiske landskapet.
Når mange nok har samme virkelighetsoppfatning, blir politikk til administrasjon av status quo. Dette passer konservative og kapitalinteresser godt. Stø kurs og økonomisk vekst er bra. Høyresiden er blitt ja-partier og venstresiden er blitt vaktbikkjer, underdogs og nei-partier. Venstresidens hovedoppgave er blitt å tøyle kapitalkreftene, og å opptre som sutrende og nei til alt. Resultatet er at venstresiden får mindre og mindre oppslutning. Ingen ønsker å delta på taperlag av pessimister.
På nesten alle samfunnsområder har verden endret seg enormt, og ofte har endringene skjedd i sammenheng med kriser eller katastrofer. Er det på tide å tenke nytt som følge av denne krisen?
Livet etter korona: Disse delene av samfunnet må forandres, mener forskere (Dagsavisen+)
BNP er blitt den grunnleggende faktor for troen på framtida. Derfor er det på tide å inkludere det som gjør livet verdt å leve i regnestykket.
Det ville trolig eliminert økonomiske følger av pandemien, fordi reduksjonen i privat sektor ville blitt oppveiet av den økte aktiviteten innen helse og beredskap.
Venstresiden har nå unike muligheter for progressive reformer som de kan være alene om: Universell borgerlønn (UBI) og redusert arbeidstid. Slike visjonære reformer ville snudd opp ned på retorikken og høyresiden ville stått alene igjen i å forsvare det bestående og blitt et nei-folk.
Det kan komme noe godt ut av pandemien både miljømessig og sosialt, men da må progressive og visjonære krefter mobilisere. Endringene må komme nedenfra.