Våren 2020 er store deler av samfunnsfunksjonene satt på vent. Hverdagslivet slik vi kjente det er snudd på hodet.
Noen få kan oppleve stengingen som noe tilnærmet ferie mens man deler bilder av sine første surdeigsbrød, slik Aftenposten skriver i artikkelen «Tror på økt status for hverdagslivet, hjemmedyrking og lokalmiljøer» 28. april.
Alt mens man holder seg innendørs uten å dra kortet på de restaurantene, reisebyråene eller butikkene som andre i samfunnsmaskineriet hadde som sitt levebrød.
Det finnes ikke mulighet for hjemmekontor hos den siste gruppen.
Les også: Trolig skoleåpning for alle trinn neste uke
At vi vender oss mot et hverdagsliv, er blitt klar over at et hverdagsliv faktisk eksisterer, er produktivt. Men, hva er dette hverdagslivet det stadig snakkes om og hvilket potensial har det?
Hverdagslivet er et tilsynelatende selvinnlysende fenomen. Det handler om «små ting», om rutinene og vanene vi har organisert livene våre etter. Men, det er langt fra opplagt hva hverdagslivet egentlig er. Er det hele den sosiale verden? Bestemte gjøremål og vaner?
En bestemt holdning eller et forhold til ens omgivelser?
Historisk er hverdagslivet blitt assosiert med det repetitive ved de grå og kjedelige dagene. Men, det har også vært en kilde til kollektivt engasjement og revolusjon artikulert blant annet av 1900-tallets avantgarde-bevegelser.
Slutten av 1950-tallet og begynnelsen av 1960-tallet, da den vestlige verden bygde seg opp etter andre verdenskrig, er en særlig produktiv periode i forhold til å forstå hverdagslivets potensial. På kun få år forandret ny teknologi, byutvikling og boligbygging livet til folk flest.
Vi fikk det moderne forbrukersamfunnet.
Blant dem som ga den nye hverdagen mye oppmerksomhet var den internasjonale bevegelsen Situasjonistisk Internasjonale. Med det nye forbrukersamfunnet handler ikke hverdagslivet lenger om å leve, men om å ha, hevdet den sagnomsuste teoretikeren, filmskaperen og med-stifteren av Situasjonistisk Internasjonale Guy Debord i boka «Skuespillsamfunnet» (1967).
Hverdagslivet hadde blitt fremmedgjort og «kolonialisert» til den grad at vi ikke lenger selv kontrollerer det. Det handler om en dyptgripende sosial endring der enhver forestilling om det autentiske er blitt umulig. Livskvaliteten i skuespillsamfunnet er bedrøvelig, bemerket Debord, med en tilhørende degradering av kunnskap og kritisk tenkning.
«Å studere hverdagslivet ville være et helt absurd foretak, ute av stand til selv å forstå noe av sitt objekt, hvis denne studien ikke ble utført uttrykkelig i den hensikt å transformere hverdagslivet», hevdet Debord i 1961 og bød i ledtog med sine meningsfeller på et reservoar av praksiser og aktivistiske strategier med hensikt å endre skuespillet selv.
En av de mest kjente strategiene var dérive, som betyr «å drive» eller vandre omkring i byen for å erfare hvordan de ulike miljøene vi passerer uforvarende kan påvirke humøret og psykologien. Dette handler om å slippe den målstyrte vandringen og heller åpne for et lekende og konstruktivt tokt.
Les også: Ungdommene som er overlatt til seg selv: – Ingen lærere jeg har snakket med er fornøyd
Jeg lar det stå som et godt tips i disse tider.
Mange har hevdet at Debords kritiske analyse av det moderne samfunnet er blitt stadig mer aktuell. For i vår tid fortsetter vi å ha et hverdagsliv styrt av krefter som er større enn hverdagslivet selv, enten disse er økonomiske, statlige eller miljømessige.
Så, hvorfor skal vi bry oss om hverdagslivet i lys av koronakrisen? Hvordan skal vi bry oss om det?
Mye kan knyttes til det vi identifiserer som hverdagsliv, men hverdagslivet er ikke en egenskap ved disse tingene eller summen av dem.
Hverdagslivet er heller den veven som holder tingene vi gjør dag etter dag sammen og som gjør dem til del av mangfoldet av våre levde erfaringer.
Å gå til jobben, spise middag eller dra på trening er alle objektive fenomener – men hverdagslivet påkaller noe som holder disse tingene sammen, deres kontinuitet og rytme, eller mangel på dette.
Det har å gjøre med den individuelle og kollektive «kunsten å leve».
En vesentlig idé i mye av litteraturen om hverdagsliv er at på samme tid som hverdagslivet er styrt av krefter som er større enn det selv, kan det også være en positiv ressurs, en kilde til endring og større eierskap til eget liv. Nøkkelen er å gi det oppmerksomhet, som en felles opplevelse som blir formet på nytt og på nytt i menneskers gjøremål og møter.
Hverdagslivet handler om å ta hånd om seg selv, men det impliserer felleskapet.
Hverdagen er hverdag fordi den ikke er koplet til noe mirakuløst, magisk eller hellig. Hverdagslivet er en demokratisk ressurs og det er kollektivt fordi det anerkjenner at vi alle deler en verdslig og materiell forankring i verden. Ingen, fra de mest kjente til de minst synlige, slipper unna hverdagslivet.
Hverdagslivet er en erfaring vi deler. Hverdagslivet blir kun synlig gjennom praksis, gjennom det vi gjør, i tid så vel som i rom, i samfunnet så vel som alene. Hverdagens utfordring har å gjøre med vår mulighet til å appropriere den.
I arbeidet som skal gjøres med å re-orientere samfunnet etter den globale økonomiske og medisinske krisen vi nå gjennomlever er poenget at hverdagslivet kan hentes fram som en ressurs til å tenke annerledes.
Det handler om mer enn muligheten noen få av oss har til å bake brød eller dyrke hjemme. I hverdagslivet finnes det potensial til å reforhandle subjektets maktposisjoner opp mot et bredere politisk bilde; til å påvirke gjennom å ta tilbake eierskapet til hverdagslivets egne taktikker eller praksisformer og til (etter hvert) å sette nærhet foran distanse, langsomhet foran effektivitet, intuisjon foran målbarhet og kvalitet foran kvantitet. «Hverdagslivet», skriver Debord, «er alle tings målestokk». Paradoksalt nok, har koronaepidemien kastet lys over også dette, nettopp ved å gjøre det hverdagslige synlig for oss.