Når støvet legger seg etter koronakrisen, vil verden se annerledes ut. For Norge vil dette innebære nye utfordringer. Ikke minst vil vi stå overfor et veiskille i forholdet til Russland.
Etter Sovjetunionens oppløsning i 1991, så det ut til at Europa hadde en lys fremtid uten opprivende konflikter og spenning mellom naboer.
Vesten var full av selvtillit.
Les også: Norge anklager Russland for å spre desinformasjon om krigsforbrytelser
Det vestlige kapitalistiske system hadde vist seg ideologisk og materielt overlegent. Vesten syntes inn i et nytt århundre å ha et klart moralsk mål, og ville bruke sin posisjon til å bygge en mer fredelig verden tuftet på liberale prinsipper og internasjonal lov.
Et delt Europa i konflikt
De siste årene har vi opplevd noe som i sterk grad minner om en kald krig. Hvorfor har det gått så galt?
Det «liberale internasjonale systemet» ble bygget på hegemoni. Tanken var at fred avhenger av liberale verdier, og bærekraftige liberale verdier krevde vestlig hegemoni under amerikansk ledelse. All opposisjon ble ansett som revisjonistisk og truende.
En viktig konsekvens var at Russland ble ekskludert fra det nye Europa som ble formet av et ekspanderende NATO og EU. De gamle skillelinjene i Europa ble ikke fjernet, men flyttet østover mot Russland.
Konsekvensene er en rekke paradokser.
Begrepet «europeisk integrasjon» innebærer at land som Serbia, Ukraina og Moldova tar avstand fra Russland, Europas største land. Russiske argumenter for et forent Europa som inkluderer Russland avvist som et forsøk å splitte Vesten. Russiske protester mot å dele opp Europa og endeløse «humanitære intervensjoner» blir fremstilt som russiske ambisjoner om å gjenopprette Sovjetunionen.
Valget mellom hegemoni eller sikkerhet
De siste årene har USAs makt blitt svekket.
Det skyldes ikke minst Kinas økonomiske fremskritt som utfordrer USAs makt. India, land i Sørøst-Asia sammen med et mer selvbevisst Russland og ikke minst EU gjør også krav på å bli behandlet som likeverdige aktører.
Valget for USA står mellom å opprettholde globalt hegemoni med makt, eller å akseptere et multipolært system hvor makt og innflytelse blir mer jevnlig fordelt med andre fremvoksende stormakter.
Over de siste årene har USA trukket seg fra internasjonale avtaler innen handel, klima og nedrustning ettersom det kommer på bekostning av hegemoni.
Både motstandere og allierte blir stadig oftere møtt med sanksjoner. Det amerikanske samfunnet polariseres, og den eneste samstemmighet er at det militære maskineriet må utbygges. Begrepet «liberalt hegemoni» har nå også blitt et paradoks.
Russlands drøm om et Stor-Europa har nå blitt erstattet med et prosjekt for Stor-Eurasia i samarbeid med Kina og andre land i øst.
Dersom vi skal trekke en historisk parallell, står Russland og Kina på mange måter i den samme situasjon som USA gjorde på 1800-tallet. USA var ikke villig til å innordne seg overstyre og begynte å utvikle en uavhengig industri, transportkorridorer, og en selvstendig nasjonalbank.
I dag arbeider Kina sammen med Russland og andre land for å bygge opp høy-teknologi, skape nye transportkorridorer som silkeveiprosjektet og i Arktis. Den viktigste delen av dette arbeidet er kanskje opprettelsen av nye finans- og valutainstitusjoner som gjør landene mer uavhengige av en dominerende dollar og mindre sårbare overfor sanksjoner.
Forsvarssjefen: «Den operative evnen til å løse Forsvarets oppgaver er samlet sett mindre god»
Hvor står Norge i dette utfordrende bildet?
Under den kalde krigen klarte Norge å opprettholde balansen mellom å være en god alliert og en god nabo. Dette ble grunnlaget for at Norge kunne fremstille seg selv som en fredsnasjon.
Med de beste intensjoner ble Norge på 1990-tallet en stor støttespiller av liberalt hegemoni.
Norge har fremstått de siste årene mer som en krigerstat. Støtte til bombingen av Jugoslavia, beste bombestat i ødeleggelsen av Libya, det evige Afghanistan-engasjementet, norske elitesoldater i grenseland i Syria-krigen, og hva gjør egentlig norske militære i Mali? Felles for flere av disse engasjementene er at de er blitt til i dølgsmål uten demokratisk debatt.
Det snakkes heller ikke høyt om de norske bidrag til Ukraina der en folkevalgt president som Vesten ikke likte ble avsatt ved et kupp.
Det er også stille om at Iraks folkevalgte nasjonalforsamling stemte for at amerikanske, norske og andre allierte styrker straks måtte forlate Irak. Da Trump truet med å beslaglegge Iraks kontoer i vestlige banker, ble de alliert militære styrker stående som en okkupasjonshær.
Regjeringen underkommuniserer også at Norge det siste tiåret har endret forsvars og sikkerhetspolitikk i nordområdene og lagt til rette for at Norge er blitt en stadig mer integrert del av USAs militære strategi i nord.
Denne uken seilte amerikanske krigsskip i Barentshavet for første gang siden 1980-tallet i en direkte trussel mot det russiske atomforsvaret, med Norge som frontlinjen.
Utad blir det fremstilt som Norge og Russland har det aller beste forhold. Når den russiske ambassadøren protester, blir det utlagt som typisk russisk propaganda som Norge ikke tar alvorlig.
Kommentar: «Presset øker for å stille Kina til veggs i koronakrisen»
Veiskille etter koronakrisen
Vi kan ikke forutse utfallet av koronakrisen, men det er en voksende samstemmighet blant analytikere at USAs dominans vil bli drastisk redusert. Kan USA fremstå med samme autoritet og styrke som før koronakrisen?
Amerikanske politikere og medier indikerer nå at det vil bli behov for mer militære og økonomiske intervensjoner for å opprettholde det de fortsatt omtaler som en liberal verdensorden.
Koronakrisen burde gi oss et nytt perspektiv om europeisk felleskap.
Istedenfor blir Russland anklaget for splitt-og-hersk-propaganda når det på den italienske regjeringens oppfordring sendes russiske leger og utstyr til Italia. Mediene kunne knapt beherske sin entusiasme da koronadødsfallene i Russland økte, og utrykte forhåpningsfullt at det russiske samfunnet kunne kollapse.
USA oppfordrer også sine allierte til å legge all skyld for pandemien på Kina og det hevdes at kineserne må betale en pris.
Norge støttet amerikansk hegemoni, men skal vi nå også støtte amerikanske forsøk på å gjenopprette et tapt hegemoni?