Nou 13, 1999, Kvinners helse i Norge, og Rapporten Hva vet vi om kvinners helse (2018) identifiserte flere kunnskapshull på kvinners helse og manglende bevissthet på kjønnsdimensjonenes betydning i medisinen og i helsetjenesten.
En ny rapport om hva helseprofesjonene lærer om kjønn og helse viser at også at fremtidens helsearbeidere ikke lærer nok.
Helseminister Bent Høie sa i 2014 følgende: «Mitt prosjekt som helse- og omsorgsminister er å skape pasientens helsetjeneste. Pasienten skal settes i sentrum.
Pasientene er kvinner og menn, gamle og unge, med ulike behov. Kjønnsdimensjonen er ikke nevnt her. Nå, seks år senere glemmes fortsatt halvparten av befolkningen.
Rapporten «Hva vet vi om kvinners helse» (2018) i regi av Sanitetskvinnene og Kilden kjønnsforskning.no konkluderte med at forskning på kvinners helse fortsatt er mangelfull.
Rapporten viste det samme som NOU 1999:13: Kvinners helse, bare spekket med enda mer og nyere fakta. Spesielt alarmerende er kunnskapen om kjønnsdimensjonen knyttet til hjerteinfarkt hos kvinner og menn.
Hjerteinfarkt er den vanligste dødsårsaken blant norske kvinner, sier Eva Gerdts, som er professor i hjertemedisin ved Universitetet i Bergen og presiserer at kvinner kan ha andre symptomer enn menn, og derfor andre årsaker til infarktet. Dette er nå anerkjent kunnskap.
Kun 60 prosent av kvinner har samme symptomer som menn. Legetidsskriftet (2016) viste i en studie at kvinner i Norge får dårligere utredning og behandling ved hjerteinfarkt enn menn.
Dette uroer alle som er opptatt av kvinners helse og livsvilkår. Pasientens helsetjeneste betyr at kvinner og menn skal ha lik tilgang til et likeverdig helsevesen. Men ennå er ikke dette målet nådd.
Når regjeringen nå har gitt seks løfter om bedre kvinnehelse, og endelig varslet en ny NOU, er det betimelig å vise til at Sanitetskvinnene og Kilden kjønnsforskning har påpekt at mangel på kunnskap fører til at kvinner og menn ikke får et likeverdig helsetilbud. For å komme videre, må alle helsearbeidere skoleres i dette.
Mental helse er også et område med tydelige kjønnsforskjeller, både i utbredelse, når de inntreffer i alder og sykdomsforløp.
Bl.a. vet vi at tenåringsjenter sliter mer med spiseforstyrrelser, depresjon og innadvendte symptomer. Guttene har oftere utagerende symptomer som aggresjon og voldsrelatert adferd. I voksen alder har flere kvinner diagnosene angst og depresjon. Hvorfor er det slik?
Dette er et område det er forsket lite på. Selv i den nye Covid-19-situasjonen er det markerte kjønnsskiller og kjønnede konsekvenser man ikke vet nok om.
Formålet til Forskrift om felles rammeplan for helse- og sosialfagutdanningene som alle helseprofesjonsutdanninger i Norge fra 2020–2021 er forpliktet til å følge, er å sikre at utdanningsinstitusjonene tilbyr praksisnære og forskningsbaserte helse- og sosialfagutdanninger med høy faglig kvalitet og relevans.
Vår kartlegging nå viser at kvinnehelse – eller kjønn spesifikk helse – ikke er kunnskapsfelt i Forskrift om felles rammeplan for helse- og sosialfagutdanningene fra 2017. Kunnskapsfeltet framstår derfor som kjønnsnøytralt. Men det er det ikke.
Det kjønnsnøytrale perspektivet kan for mange være et ideal, men innen alt som har med kropp, anatomi og fysiologi å gjøre, er kjønnene forskjellige.
For eksempel når det handler om målt helsebyrde, diagnoseulikheter og virkningen av medisiner. Biologisk kjønn trenger ikke alltid å bety noe, men vi må vite når kjønnsdimensjonen er viktig og ikke.
Et kjønnsperspektiv på medisin og helse innebærer også å undersøke hvordan strukturelle og kulturelle forhold – og hvordan vi lever – påvirker kvinners og menns helse.
Kvinner jobber mer deltid, føder barn og har mer ansvar for familiens omsorg. De er mer sykemeldte og uføre, og oftere ofre for familievold. Menn er mer ute i samfunnets mange områder, og er mer utsatt for skader og ulykker, og har høyere dødelighet på alle alderstrinn.
Kjønn som perspektiv handler om at biologisk og sosialt kjønn reflekteres i forskningens innhold, dens virkninger og effekter. Et økende antall studier viser at et mangfold av perspektiver bidrar til økt kreativitet, vitenskapelig kvalitet og samfunnsmessig relevans.
Dette mener Forskningsrådet, men likevel var verken kjønn eller kvinnehelse nevnt med et ord i strategien som nylig var til høring.
Helsetjenestens innretning spiller også en rolle. Flere kvinner søker hjelp i primærhelsetjenesten, mens det i sekundærhelsetjenesten er mer likevekt. Kvinner søker ofte hjelp både for seg, sine barn og sine mannlige familiemedlemmer.
For å sikre bedre kvalitet i helsetjenestene for alle grupper i samfunnet og med det større tillit til helsevesenet, trengs det økt kompetanse om kjønnsspesifikke helseutfordringer.
Denne kunnskapen er nødvendig både når det gjelder praksis, helsetjenestetilbud og som utgangspunkt for nye spørsmål for forskningen. Ikke minst viser nå covid-19-pandemien dette. I medisinsk forskning har den mannlige kroppen vært normen for diagnose og behandling.
Samtidig viser forskningen nå at det ofte er kjønnsbestemte forskjeller som bør avgjøre hva slags behandling som fungerer. Slike forskjeller må blir integrert i forskning for eksempel om hjerteinfarkt, for da øker forskningens relevans og kvalitet og liv kan reddes.
For tiden er helseprofesjonsutdanningene i Norge i en omstillingsprosess. Det er blitt fastsatt en felles rammeplan for alle helse- og sosialfagutdanninger (RETHOS) og nasjonale retningslinjer for hver enkelt helse- og sosialfagutdanning. Disse trer i kraft fra studieåret 2020–2021.
Retningslinjene er fleksible og kravene til studentene som har fullført utdanningene kan endres i tråd med oppdatert og forskningsbasert kunnskap, og dersom kompetansebehovene i helsetjenestene tilsier det.
Vi håper derfor at denne kartleggingen kan bidra til at kjønnsperspektiver og kvinnehelse nå får en mer sentral plass i læringsutbyttebeskrivelsene til de enkelte helseprofesjonsutdanningene slik at fremtidens helsepersonell har den kunnskapen som skal til for å sikre alle grupper av samfunnet likeverdige helsetjenester.
Forslag til måter dette kan gjøres på. Hvor er det viktig å få det inn. Hvem kan dra perspektivet. Hvordan kan det tydeliggjøres i rammeplanene.
Ofte er det slik at kjønnsdimensjonen bringes inn hvis man har noen ildsjeler som står for det, noen med spesiell fag- og forsknings-kompetanse på feltet som underviser bra, eller der det gjøres obligatorisk. Alle disse tre brikkene er viktige. Kvinnehelse kommer ikke av seg selv, det må saklige særtiltak til.