Debatt

Noen har det bedre nå

Kanskje gir koronaen oss bedre tid til hverandre?

Dette er et debattinnlegg som gir uttrykk for skribentens holdninger og meninger. Du kan sende inn debattinnlegg til debatt@dagsavisen.no.

Eksemplene i teksten har fiktive navn og er omskrevet for å ivareta taushetsplikten.

Vi bombarderes av ekspertråd for tiden, og det hviler en forventning om at vi strever. Erfaringer fra psykologkontoret viser derimot mye av det motsatte. Alle har det ikke verre nå. Noen har det faktisk bedre og det fortjener vår oppmerksomhet.

(+) Slik er koronaeffekten på Oslo-lufta: – Reduksjonen er mindre enn forventet 

Behovet for hjelp er mindre

Jeg tar en ringerunde til mine pasienter. Der møter jeg på Arne og kona. De har hatt jevnlig foreldreveiledning, med hverdager bestående av mye krangling. De forteller at de har det bedre hjemme nå.

De krangler mindre, og opplever en ro de har lengtet sårt etter å ha sammen som familie. De takker nei til samtaler via telefon eller video. De takker ikke nei fordi de ikke vil bry meg som psykolog, eller fordi de anser alternativene til fysiske samtaler som dårlige.

De takker nei fordi de har det bedre, og ikke trenger min hjelp. Arne og familien er på ingen måte unntaket. Min arbeidshverdag endret seg plutselig fra å streve med å finne pustepauser mellom hver pasient, til å bli en masete psykolog i jakten på nye pasienter.

Ingenting er galt med deg

Så ringer jeg Gunn. Hun har tvangstanker og depresjonsplager. Hun spør meg: «Hva er galt med meg som har det bedre nå?». Hun har lest artikler om de negative konsekvensene koronatiltakene skal ha for de med psykiske vansker, og hvor vanskelig det skal være å tilbringe mye tid sammen med familien.

Gunn har det derimot ikke verre. Hun har det bedre. Hun finner ikke tiden med familien som vanskelig, men som noe helende og viktig. Gunn koser seg i sin nye hverdag, men dette skammer hun seg over. Det skal være dritt å være hjemme med familien nå, tenker Gunn. I alle fall om man har psykiske vansker, om man skal tro på ekspertene.

Kommentar: Altfor mange av dere som leser dette, har en jobb som ikke trengs 

Jeg tror på deg, og det er lov å ha det fint

Jeg må ærlig innrømme at jeg er en av de «ekspertene» som har gitt råd, med en slags selvfølgelighet om at de fleste familier strever nå.

Det har vært et genuint ønske om å ufarliggjøre og normalisere det å streve, for jeg vet at det gjør oss godt. Men tross gode intensjoner har rådene sin bakside.

Med disse rådene sier jeg til voksne mennesker at jeg ikke har troen på at de mestrer dette selv. Jeg forteller indirekte at det kan være potensielt skadelig for dem å tilbringe mye tid sammen med familien. Jeg formidler lite håp, i en allerede ganske håpløs situasjon. Og Gunn leser av rådene at det ikke er lov å ha det fint, når landet vårt er rammet av et virus.

Vi er gode på å takle kriser

Turid på 39 år føler seg mindre ensom. Hun forteller om nye venner via en facebookgruppe, som er opprettet for å hjelpe hverandre under koronatiden. Hun forteller om folk som viser hverandre aksept og vennlighet. Turid gir et eksempel på hva mennesker er i stand til å gjøre i en krisesituasjon.

Som primitive rovdyr ligger det i vår natur å tilpasse oss endringer, slik at vi på best mulig måte kan overleve. Vi mobiliserer nye krefter og ressurser, som vi ikke ante at vi hadde i oss. I koronatiden finner vi eksempler på dette, som denne facebookgruppen.

Vi har blitt et lag som står samlet i samme båt, uavhengig av våre ulikheter, fordi vi trenger hverandre i kampen mot vår felles fiende. Det har oppstått en raushet, godhet og en fellesskapsfølelse, og dette gjør vår psykiske helse godt. Koronasituasjonen mobiliserer oss til å gjøre mye av det som er bra for vår psykiske helse og vi gjør det omtrent på autopilot.

Familien er viktigst

Lærer Kari ringer meg noen uker før koronaviruset rammer landet. Hun forteller om Knut på 8 år som strever med tristhet. Etter dette ringer foreldrene til Henrik på 16 år; en gutt som ikke gjør skolearbeid. Både læreren og foreldrene vil at jeg skal snakke med Knut og Henrik for å oppnå bedring.

Dette hviler en tro på at det offentlige hjelpesystemet må til for å skape bedring. Vi som psykologer vet derimot at nøkkelen til bedring ofte ligger i de nære relasjonene. Jeg har pratet med mange barn og ungdommer som savner tid med foreldrene sine. Utfordringen er at tid er en mangelvare i vår vanlige hverdag.

Det endret seg med koronatiltakene. Vi tvinges til å roe ned tempoet. Vi tvinges til å senke kravene, og vi tvinges til å bruke mer tid sammen. Det resulterer i at Knut blir en gladere gutt og Henrik en gutt som gjør skolearbeid. Det er fristende å si at koronasituasjonen kan hjelpe oss til å se hvem som faktisk er viktige for oss.

Lest denne?: Pandemiforsker mener vi bare ser toppen av isfjellet i koronapandemien (+)

Å ta det gode med seg

Selvfølgelig er det noen som strever mer enn før, og det er viktig at disse får god hjelp. Samtidig er det altså mange som klarer seg bra. At noen strever, mens andre trives, handler ikke nødvendigvis om dem som personer. Det vil være viktig å se på begge grupper, for å forstå hvordan samfunnsstrukturer kan påvirke vår psykiske helse.

Isolasjon og uvisshet er tøft for oss, mens mer tid sammen og et styrket felleskap kan være helsefremmende. Vi lever i et samfunn som raskt kan gi oss følelsen av å aldri strekke til, aldri ha tid nok og aldri være god nok.

Det er lite rom for å bruke tid på våre relasjoner, fordi dette gjør at vi blir akterutseilt på andre arenaer. Vi blir lært til at det er noe galt med oss hvis vi strever med dette, og blir fortalt at vi må oppsøke eksperter som kan hjelpe oss.

I denne tiden har mange eksperter, inkludert meg selv, kjent på et behov for å vise at vi kan hjelpe, og at vi trengs. Nå lurer jeg på om vi heller bør spørre oss selv hvordan vi kan skape en hverdag hvor vi har mer tid til hverandre.