Stortingsflertallet har vedtatt å tilby krisehjelp til Norwegian. Allerede kvalifiserer de til 300 millioner i offentlige midler. Men før koronakrisen var selskapet i ferd med å krasjlande på børsen. I skrivende stund har Norwegian en gjeld på omkring 60 milliarder kroner og en egenkapital verdsatt til omkring 1,6 mrd.
Det er lite som tyder på at det er mulig å redde stumpene.
Korona-epidemien stiller oss overfor en stor økonomisk krise på toppen av en helsekrise. Vi står overfor en situasjon der politikere må ta tøffe valg for å beskytte de delene av samfunnet som bedømmes som «samfunnskritiske».
Transport er en av dem, men det er verdt å spørre om det først og fremst er lavpris-flyselskapene som bør beskyttes.
Det er nemlig ikke bare sydenturene eller påsken på hytta som er truet av korona. Det samme er den mindre glamorøse kollektivtransporten.
Vi trenger bussen, trikken og T-banen til å frakte samfunnskritisk nøkkelpersonell til jobben. Det må også være god plass om bord hvis det skal være mulig for de reisende å overholde smittevernfaglige råd om å holde avstand fra hverandre.
I tillegg må kollektivtransporttilbudet raskt kunne gå tilbake til normal drift når situasjonen normaliseres.
Kollektivtilbudet er i hovedsak organisert av fylkene, og billettinntektene står for omtrent halvparten av finansieringen. Foreløpige tall fra Ruter, som driver kollektivtilbudet i Oslo og omegn, viser at billettinntektene er redusert med hele 90 prosent siden 12. mars 2020. Andre fylkeskommuner melder om liknende utvikling.
På samme tid opplever kollektivselskapene en tilstrømning av kunder som vil ha refundert periodekort.
Per i dag er det usikkert hvor stort det totale inntektsbortfallet blir, men Ruter legger til grunn et månedlig inntektstap på 330–380 mill. kr.
Et foreløpig estimat på landsbasis er et bortfall av billettinntekter på i underkant av 700 mill. kr per måned, under forutsetning av at kommunene dekker en viss andel av kostnadene ved kommunebaserte transporttjenester.
Et slikt dramatisk bortfall av inntekter er ikke noe kollektivselskapene eller fylkeskommunene er i stand til å håndtere.
Uten bistand forventes det at sentrale ledd i kollektivtilbudet må avvikle sin virksomhet eller blir rammet av konkurs, noe som vil ha langvarige negative effekter på selve ryggraden i samferdselssytemet i byene våre. Regjeringen har lovet ekstrabevilgninger til kollektivtilbudet, men deres forslag dekker bare tapet i noen uker.
Dersom sentrale ledd faller bort vil det på lengre sikt ikke være mulig å raskt gå tilbake til normal drift når situasjonen normaliseres. Det vil ta lang tid å bygge opp infrastruktur og kompetanse.
Dermed kan vi komme tilbake fra våre hjemmekontorer og karantene-tilværelser til en hverdag med elendig kollektivtilbud, og mer kø, kork og kaos.
Det er mye mer alvorlig enn om nordmenn skulle måtte betale mer for ferieturene våre fordi et internasjonalt lavprisselskap går dukken.
Ruter og andre kollektivselskaper har hatt robust inntektsgrunnlag og sikret et solid tilbud.
Norwegian har på sin side satset på høy gjeld, lave billettpriser og syltynne marginer, derfor har Norwegian ingenting å tære på når krisen treffer. Renter på 60 mrd kroner, selv om de er lave; er umulig å betjene for et selskap uten inntekter. Ingen kunne se koronaviruset komme, verken eierne, bankene eller myndighetene.
Men både eierne og bankene forstår at ekstrem belåning utgjør en enorm risiko. Særlig når flybransjen i utgangspunktet er en risikabel bransje der inntjening og passasjergrunnlag varierer mye. De Grønne mener derfor at det er bankene som må ta sine tap, ikke skattebetalerne. Det første tilbudet om penger til Norwegian kan fort bli startskuddet på en prosess der vi kaster stadig mer penger ned i et tapssluk.
I stedet for å gi krisemidler til selskaper som Norwegian, bør staten prioritere å sikre liv, helse og samfunnskritisk infrastruktur. For flysektoren betyr det at vi sikrer driften av kortbanenettet og flytilbud mellom storbyene. Og for Norge som helhet, må det bety at staten nå sikrer midler til å drifte kollektivtilbudet i byene på et forsvarlig nivå. I krisetider må vi anerkjenne at bussturen til jobb er viktigere enn Thailandsferien.