Koronapandemien er et ikke bare en helseutfordring, det er også en test av totalforsvaret. For sikkerhet er et samfunnsansvar, og den er høyst avhengig av deg og meg.
Les også: (+) Økonomer tar til ordet for korona-skatt
Slik som Berlinmurens fall, og Sovjetunionens kollaps; vi så ikke pandemien komme. Riktignok har global pandemi stått høyt på scenarie-lista til sikkerhetsmyndigheter i mange år. Og hadde vi vurdert pandemi, ikke bare som en helse-, men også som en utvidet sikkerhetsutfordring, hadde vi kanskje forberedt oss på en annen måte.
Å forstå pandemi som et sikkerhetsproblem trenger ikke å føre til panikk. Men det forutsetter at man holder hodet kaldt. Sikkerhetsaspektet gjør at vi alle opptrer annerledes.
Sikkerhet eller politikk?
Vi tenker gjerne på «sikkerhet» som noe som bare angår det militære systemet, hevet over politikken. Men politikk og sikkerhet henger sammen, til tross for viktige forskjeller. Politikk er en arena for meningsbrytning – om ulike verdier og om konkrete saker.
Det er hverdagen på Stortinget eller i kommunestyret og i økende grad i sosiale medier. Diskusjoner og debatter er en viktig gjenspeiling av demokratiet vårt. Politikk involverer mange aktører (regjering, sivile samfunnsorganisasjoner, bedrifter, enkeltpersoner, osv), som agerer og reagerer, basert på de verdier de anser som viktige. Noen ganger er det bred enighet om verdiene, andre ganger ikke.
Politikk legger også grunnlaget for organisering og distribusjon av tjenester som f.eks helse, så vel som opprettholdelse av lov og orden.
Disse tjenestene får imidlertid en sikkerhetsdimensjon når de brukes, slik som nå, for å sikre overlevelse av det vi verdsetter for fremtiden. Hva som skal sikres, og hvordan vi gjør det, avhenger ikke bare av statlige organer, men hver enkelt av oss. Hva borgerne, hva vi gjør, har noe å si for vår egen sikkerhet, sikkerheten til vårt lokalsamfunn, vårt land og verden.
Tillit og totalforsvaret
Sikkerhet forutsetter et høyt nivå av tillit. Tilliten på samfunnsnivået kommer til uttrykk f.eks i den norske kulturen for dugnad. Alle bidrar som best de kan, alle må forholde seg til de samme reglene (ofte etter veiledning fra lokale eller nasjonale myndigheter) og det er allmenn forventing om at alle stiller opp og følger de samme reglene i gjennomføringen av dugnaden.
Totalforsvaret er et forsvarskonsept hvor sivile og militære myndigheter samarbeider for å motvirke en krise for samfunnet og landet.
Det ligger en sårbarhet i dette konseptet fordi vi foreløpig vet lite om hvordan det sivile samfunn reagerer og responderer på kriser. Med pandemien får vi imidlertid noen klare indikasjoner på det. Nå lærer vi f.eks at hva hver enkelt av oss gjør, er avgjørende for at vi som samfunn og individer skal komme oss gjennom krisen.
En reell utfordring akkurat nå handler om at vi bombarderes av informasjon. Noe av dette er desinformasjon – informasjon som med vilje er forvrengt for å oppnå et politisk mål, for eksempel å redusere den generelle tilliten i samfunnet ved å polarisere meninger.
Disse aktørene får god hjelp til spredning fra den mindre kildekritiske delen av befolkningen, og mange kan således spre desinformasjon uten at de engang er klar over at det er det de gjør. Et godt eksempel er kjedebrevet fra en «italiensk lege» som fikk stor spredning, men som var full av faktiske feil.
En viktig del av beredskapen handler derfor om at vi er mer bevisst på at desinformasjon brukes aktivt for å polarisere synspunkter og skape mistillit.
Desinformasjon kan igjen bidra til selektiv mistillit, altså at folk søker og velger hvilke retningslinjer eller «eksperter» de forholder seg til på bakgrunn av f.eks ideologiske eller partipolitiske preferanser. Generell mistillit kan skape et enda større problem. Det gjør at man mister av syne hvordan ens egne handlinger bidrar til et felles gode, og i stedet handler ut fra personlige vurderinger eller alternativ informasjon.
Tillit og sikkerhet henger sammen. Når den allmenne tilliten blir lavere, svekkes sikkerheten. For de som jobber med totalforsvarskonseptet er dette en reell utfordring.
De sivil-militære myndighetene er avhengige av tillit for effektivt å kunne utøve sine oppgaver og operasjoner under en krise. En tillitsfull befolkning er mer villig til å støtte opp om krevende tiltak enn en befolkning som har mistanke om at det ligger en politisk agenda bak. Så langt har koronakrisen og tiltakene unngått å bli tolket inn i en politisk sammenheng – og tilliten er fortsatt høy.
Vår sikkerhet
Måten vi borgere forholder oss til informasjonskaos og desinformasjon på, gir mye lærdom for hvordan sivile og militære myndigheter kan trygge og bygge effektiv samfunnssikkerhet.
Dette betyr ikke at vi som sivilsamfunn skal ha blind, ukritisk tillit til våre myndigheter, men at vi får bedre forståelse for hvordan hver enkelt borger er en viktig del av sikkerhetsdynamikken i samfunnet.
Vår rolle er å bidra der vi gjør best nytte – slik som vi f.eks gjør i disse dager ved å holde avstand til våre medborgere under pandemien. I tillegg er det vårt ansvar å bidra til å holde demokratiet intakt.
Om vi velger å jobbe for eller mot myndigheter utgjør en forskjell for lokal, nasjonal, og til og med internasjonal sikkerhet – og det har betydning for demokratiet vårt.
Det får med andre ord store konsekvenser når noen eller mange av oss uttrykker mistillit til kollektive påbud. For eksempel ved å trosse karanteneregler, hamstre toalettpapir, rømme til hytta eller å svare med anti-sosialt overmot («jeg er ikke redd for korona!»).
Våre individuelle reaksjoner blottlegger både våre styrker og svakheter – på sikkerhetsspråket også kalt motstandsdyktighet. Vår motstandsdyktighet sier noe om hvor lett det er å knekke oss som samfunn, eller ikke. Den pågående dugnaden er en mulighet for oss alle til å reflektere over tillit som en felles verdi, og vår rolle i å skape og opprettholde egen sikkerhet og samfunnssikkerheten.