Debatten på NRK 19. mars viste igjen hvor håpløst fortapte vi er når vi skal finne løsninger og analysere virkeligheten innenfor kapitalismen. Vi har nettopp lansert en rapport ved navn: «Hvorfor vi trenger et nytt økonomisk system», og sjelden har det vært så tydelig å se nettopp hvorfor som under Debatten.
Det økonomiske paradigmet
Økonomene i studio har alle den samme nyklassiske forståelsen av økonomien. De tror på en kapitalistisk økonomi avhengig av kontinuerlig vekst, effektivisert med konkurranse mellom alle deltagere i økonomien.
I denne økonomien skal markedskreftene råde fritt, vekst er lik velstand. Markedskrysset er krysningspunktet mellom selgerens og kjøperens verdioppfatning av en vare. Vertikalt måles mengde av varer eller tjenester tilbudt og etterspurt i markedet, mens den horisontale aksen angir prisen.
Der de krysser er den perfekte «likevekten».
Men dette tar ikke innover seg den økonomiske virkeligheten. Den optimale likevekten i markeder er basert på at alle aktører handler i et vakuum, at alle kun er opptatt av å maksimere verdien av egne eiendeler og at alle har all relevant informasjon.
Denne modellen forutsetter at alt vi etterspør og tilbyr i denne verden kan tilegnes en pengeverdi. Det er i denne urealistiske hypotesen økonomene finner sin fasit. En hypotese som forenkler vekk menneskelighet, gapende maktforhold og ulikhet.
Helst skulle økonomene nok ønske at «markedskrysset» tok avgjørelser, ikke politikere. Det har i stor del skjedd i en gradvis avpolitisering av økonomien. Samtidig har vi fått en «økonomisering» av politikken. På den måten kveles det demokratiske handlingsrommet. Debatten 19. mars er et godt eksempel på dette. Men økonomi kan aldri bli upolitisk.
Hvor mye er et liv verdt?
I Debatten setter vi en prislapp på menneskeliv og regner på hvor mange døde vi kan tillate. Det sier noe om vår verden at vi må si dette: Vi burde ikke snakke om kostnadseffektivitet når vi snakker om liv og død.
Hva et menneskeliv verdsettes som i kroner burde ikke sette premisset for en debatt om livreddende tiltak. Et menneskeliv kan ikke verdsettes i kroner.
Før pakket de nyklassisiske økonomene det inn, de forsto at for den vanlige nordmann vil det høres ganske sykt ut at man regner ut hvor mye et menneskeliv er verdt. Nå er de så inne i sin råkapitalistiske virkelighetsforståelse at de ikke engang ser det. Det er jo mer lønnsomt å la folk dø, det forteller markedskrysset oss. Det synes som de har glemt at det er menneskene som gir økonomien verdi.
Parallellsamfunn av klasser
Den økonomiske eliten i Norge raser fra resten. Vi har rett og slett fått et parallelt samfunn i Norge, og det handler ikke om fødested og hudfarge, det handler om klasse. I klassen av ekstremt rike har vi utleiebaronene som nekter å redusere husleia for restaurantene, frisørsalongene og kafeene som snart må se seg nødt til å stenge.
Eiendomsmogul Carl Erik Krefting – som tjente 300 millioner før skatt i 2018, sier til NRK at det «blir helt feil om vi skal ta hele regningen» for den nasjonale dugnaden. Samme person sa i 2018 at: «Så lenge man tjener penger til livets opphold, så er det bra. Alt over det er det jeg kaller monopolpenger, så jeg kan ikke klage».
Mens Krefting teller monopolpengene sine og de store selskapene mottar statlige redningspakker samtidig som de henter utbytte i millionklassen, mister vanlige folk hus og jobb.
Med vondere skal vondt fordrives
Løsninga etter finanskrisa i 2008 var at folk måtte handle mer, for å «stimulere» økonomien. Igjen iscenesetter vi økonomien som om den er noe utenfor vår kontroll, som vi må stimulere, for å få den til å gå dit vi vil. Dette var Kristin Halvorsen fra SV sine ord. Når SV og Frp opererer med samme spilleregler forstår vi at vi lever i et paradigme.
Siden finanskrisa i 2008 har antallet dollarmilliardærer doblet seg globalt. Samtidig blir den fattigste delen av befolkningen enda fattigere. Her hjemme ser vi at skattelettene under Solberg-regjeringen ikke har skapt en eneste ny arbeidsplass. Vi kan snakke om en «nyliberal psyke», der depresjon og angst øker, mens coachene sier vi skal være fleksible og løsningsorienterte. Det er altså i oss selv problemet ligger, ikke i en samfunnsorganisering som ødelegger våre liv og jorda vi lever på i et og samme jafs.
Folket skal styre
Det er vi som sitter godt planta i solidarisk isolasjon som skal bestemme. Vi makter å se at menneskeliv er verdt mer enn kroner og øre. Vi vet at vi jobber innenfor et økonomisk paradigme som aldri vil gi oss den verdenen vi ønsker oss. Vi ønsker ikke en verden der noen sulter mens andre fråtser og eier x antall hus.
Vi vet at å ta vare på miljøet er grunnsteinen i hele vårt livsgrunnlag. Vi vet at demokrati betyr at folket har makta. Vi må bort fra kapitalismens feilaktige antakelser om mennesket og økonomien. Vi trenger et nytt økonomisk system. Fordi en annen verden er mulig, og ikke minst, helt nødvendig. La oss håpe at det er dette som vokser fram når koronavirusets herjinger har lagt seg.