Personer med endelig avslag på asylsøknad og som ikke kan reise tilbake, lever under svært vanskelige psyko-sosiale forhold. Som helsearbeidere og forskere er vi bekymret for hvilke følger det å leve uten mulighet til å se for seg en fremtid har for helsen til en meget sårbar menneskegruppe.
Gjennom Dagsavisen har vi, de siste ukene, blitt kjent med Sara (61) fra Etiopia. Hun har vært i Norge i 18 år uten oppholdstillatelse eller papirer.
Asylsøkeren Sara (61) var på vei til å bli sendt ut av landet
Nylig ble hun arrestert og sendt til Trandum. Hun skal sendes ut av landet innen 40 dager, kort tid før hun trolig ville kvalifisert for amnesti. Den 18. desember ble regjeringspartiene enige om en avtale som innebærer at personer som har vært i Norge i over 16 år, og der alder pluss oppholdstid tilsvarer 65 år, vil få opphold.
Hvor mange som vil få opphold på dette grunnlaget er usikkert, men ifølge Faktisk.no er det om lag 27 personer. Sara representer med andre ord en svært liten gruppe. Likevel bruker politiet ressurser på å spore henne opp i forkant av et eventuelt amnesti.
Nylig gjennomførte vi en studie med fokus på mental helse og livskvalitet hos asylsøkere og flyktninger (2018–2019). Den er basert på 80 dybdeintervjuer med fokus på livssituasjonen før, under og etter flukt, samt kartlegging av livskvalitet, angst/depresjon og posttraumatisk stress.
Studien viser at det er svært vanskelig å leve med en uavklart situasjon, som det å være asylsøker og flyktning innebærer. Dette gjelder særlig de med endelig avslag på asylsøknaden; en gruppe som også er inkludert i vår studie.
Disse menneskene kan ikke knytte håp om endring til et tidsperspektiv; de har rett og slett ikke noe framtidsperspektiv å forholde seg til. Som landstrykerne i Becketts stykke «Mens vi venter på Godot» venter de hver dag, uten at de vet hva de venter på. Dette er en situasjon som preges av ekstrem uforutsigbarhet og tomhet, og gir en følelse av maktesløshet og håpløshet
En ung kvinne i vårt forskningsprosjekt, med opprinnelse fra et område i verden hvor det, ifølge UD, er særdeles vanskelig for politiet å tvangsreturnere mennesker, ventet i 5 år på det endelige avslaget. Etter til sammen 7 år i Norge, beskrev hun en hverdag uten innhold, preget av eksistensiell uro:
Jeg tar sovemedisinen min og legger meg tidlig. Og neste dag står jeg opp, og etter frokost tar jeg medisin (psykofarmaka). Uten medisiner føles alt mørkt. Jeg blir urolig. Noen ganger tenker jeg på å ta eget liv. Tenk deg, syv år uten fremtid. Så hele dagen har jeg ingenting å gjøre. Jeg prøver å trøste meg, og underholde meg selv, men det går ikke.. Så blir det kveld igjen og den samme rutinen igjen...
Vi kan vanskelig leve oss inn i hvordan det er å leve i 7 år uten mulighet til å visualisere en framtid. Det er også vanskelig å forstå det rasjonale som ligger til grunn for at Sara blir behandlet slik hun gjør. Sara har levd i en ekstrem psykisk belastende tilstand i 18 år i Norge, og skal kastes ut kort tid før hun kunne funnet en framtidsmulighet.
Vi vet at situasjonen for de som flykter generelt har forverret seg de senere år, blant annet fordi stadig flere land fraskriver seg ansvar.
Umenneskeliggjøring eller dehumanisering er den betegnelsen som vi finner passer best etter å ha gjennomgått utallige forskningsrapporter om mennesker på flukt. Vi vil hevde at de enkeltsakene vi her har trukket frem også handler om dehumanisering.
Det er dypt inhumant å overlate mennesker til å leve i en livssituasjon hvor tilværelsen fremtoner seg så vanskelig at det å leve uten sovemedisiner og psykofarmaka blir en umulighet og der enkelte vurderer å ta sitt eget liv. Det er også dypt inhumant å frata et menneske muligheten til forutsigbarhet etter 18 år i usikkerhet.
Bakgrunnen for lovforslaget som regjeringspartiene ble enige om er det paradoks at en asylsøker med endelig avslag og dermed ulovlig opphold i Norge likevel må bli, fordi de av ulike årsaker ikke kan tvangs-returneres (personen er for eksempel statsløs, eller det foreligger ingen utleveringsavtale med det aktuelle landet).
De mennesker det dreier seg om mister ikke bare sin oppholdstillatelse, men også retten til å arbeide, ta utdanning, og retten til sosiale ytelser. Mennesker i en slik situasjon blir både mentalt og sosialt værende i det som kan beskrives som en liminal fase.
Det vil si at de er i en situasjon der de har mistet tilknytning til sin kultur og opprinnelige status som borgere i sitt land, uten at de har fått en ny og avklart identitet som borgere i Norge. I motsetning til andre i lignende faser (for eksempel fengselsinnsatte med avgrenset soningstid) vil en person som er såkalt «ureturnerbar» ikke vite når eller om hun noen gang kan gå inn i en ny, avklart fase av livet.
Menneskerettighetene er utformet i FNs erklæring fra 1948. Et sentralt punkt er at enhver har rett til statsborgerskap, og med det også rett til sosial trygghet og verdighet. Et annet sentralt punkt handler om retten til arbeid og utdanning. En rekke sentrale menneskerettigheter, inkludert retten til utdannelse (§ 109) og retten til arbeid (§ 110) ble innarbeidet i den norske grunnlov i 2014.
Det å la enkeltmennesker leve uten slike rettigheter – og uten muligheter til å visualisere en fremtid – er således ikke i samsvar med grunnloven og representer alvorlige brudd på menneskerettighetene. Basert på våre undersøkelser er det også klart at å leve under slike forhold kan sammenlignes med langvarig psykisk og sosial mishandling.
Vi spurte kvinnen i vårt forskningsintervju om hva som kunne hjulpet henne og svaret var enkelt – og selvfølgelig:
«Jeg vil gå på skole. Jeg vil få en jobb jeg kan gå til. Fordi da kan jeg jeg bli kjent med andre, og dagene mine kan gå fortere».
Vi kan ikke begrunne dårlig behandling av medmennesker ved å henvise til at slik praksis skremmer asylsøkere fra å komme. Det mangler også empirisk belegg.
De sosiale og følelsesmessige belastningene som disse eksemplene viser forteller oss hvor mye mennesker i en slik situasjon faktisk må gi avkall på. Som forskere, helsearbeidere, og medmennesker mener vi at lovverket må forandres og at adekvate tiltak må iverksettes.
Ved å sikre muligheten til utdanning og arbeid ivaretas grunnleggende menneskerettigheter. Det å få mulighet til å aktivt delta i samfunnet vil gi tilgang til et mer anstendig liv og forebygge psykiske helseproblemer.